Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Derfor er følelser helt nødvendig i all politikk:

Den kalde fornuften

Følelser - særlig godhet - har et dårlig rykte i politikken. På den annen side: Uten et fungerende hjerte blir du raskt hjernedød, skriver John O. Egeland.

OMSTRIDT POLITIKK: Statsminister Erna Solberg og justisminister Jøran Kallmyr på Slottsplassen. Kallmyr har skapt bølger etter sine uttalelser om båtflyktninger i havsnød. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
OMSTRIDT POLITIKK: Statsminister Erna Solberg og justisminister Jøran Kallmyr på Slottsplassen. Kallmyr har skapt bølger etter sine uttalelser om båtflyktninger i havsnød. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

All politikk er smekkfull av hersketeknikker. Det handler jo om å erobre eller utøve makt. En vanlig metode er å gruppere politiske motstandere og utstyre dem med negative egenskaper og motiver. Innvandringspolitikken er en typisk arena for dette. Der pisker godhjertede idealister motstanderne med en humanisme som fratar realistene menneskeverd. Realistene sier på sin side at de innvandringsliberale er grenseløst naive, følelsesdrevne og uten kunnskap om økonomi og statistikk. Under disse svart-hvitt-bildene lurer et særdeles viktig spørsmål: Hvilken plass skal følelser ha i politikken?

KONFRONTERT: Slik svarte justisminister Jøran Kallmyr (Frp) da han ble konfrontert med uttransporteringen av den afghanske familien Abbasi i Stortingets spørretime. Video: NTB Scanpix Vis mer

Med jevne mellomrom blir dette spørsmålet satt på spissen. Sist etter justisminister Jøran Kallmyrs uttalelser om båtflyktningene i Middelhavet. Her grupperte fløyene seg raskt som humane idealister og klarttenkende realister.

For mange er idealet at politikken skal unngå følelser. I stedet skal den bygge på vitenskap, kunnskaper og kost/nytte-beregninger. Følelser kommer i veien for rasjonalitet og forutsigbarhet. Sentrale deler av slik tankegang er bygd inn i det vestlige politiske systemet. Det parlamentariske demokratiet legger vekt på utredninger og høringer, og er utenkelig uten kunnskap som den sentrale plattformen. Konflikter avgjøres i politiske organer eller i et uavhengig rettssystem. Alt dette bremser eller stanser situasjoner der følelser overmanner rasjonalitet og kunnskap.

Samtidig er det meningsløst å hevde at følelser ikke har noe i politikken å gjøre. Noen slik politikk finnes ikke. All politisk retorikk og propaganda appellerer til følelsene. Det kan være sinne, frykt og hat, men også empati, håp og tillit. Samtidig er det ikke alltid innlysende hvilke følelser som er «politisk korrekte». Harme over urettferdig behandling av medmennesker er en verdifull reaksjonsform. Empati som bare omfatter de nærmeste eller en avgrenset gruppe, kan være ekskluderende.

Hele ideen om et skarpt skille mellom fornuft og følelser virker håpløst utdatert. Det klare, frittsvevende intellekt er like troverdig som teologiens utlegninger om Den hellige ånd. Følelser er heller ikke løsrevet fra hva som er rasjonelt og nyttig. Kjærlighet, godhet og samhold mellom mennesker er ikke humanistisk kakepynt, men grunnleggende for trygghet og tillit. Her er det snakk om tilstander som er forutsetningen for sosial utvikling og økonomisk verdiskapning.

Uten en sterk dose empati ville ikke den moderne verden vært mulig. Opplysningstida startet med å sette mennesket i samfunnets sentrum, mens gud ble forflyttet til privatsfæren. Ideene om likeverd, rettsstat og demokrati krever at vi kan skjønne og oppleve andres verdi og de rettigheter det gir. Borgerne må oppleve disse grunnprinsippene som sine. Folk må være emosjonelt tilknyttet fundamentale verdier som at alle har lik verdighet. Da vil de også føle eierskap til institusjonene som forvalter slike verdier og prinsipper.

Dette gjelder også velferdsstaten. Dens rettigheter, forpliktelser og ytelser gjelder alle. De er universelle. Uten en grunnleggende sympati for de svakeste og alle som trenger hjelp, er velferdsstaten ikke mulig. Den vil bli overkjørt og undergravd dersom kontrollkrav, frykt for misbruk og gruppetenkning får overtaket. Samtidig må ordningene ha fasthet og troverdighet som legitimerer en raus tro på våre medmennesker.

Følelser er uunngåelig i politikken, men det er ikke likegyldig hvilke som får mest plass. Politikk som spiller på frykt, hat, skam, misunnelse og avsky bør avvises og bekjempes. Følelser som empati og håp er derimot produktive og positive. Se på hva Martin Luther King og Nelson Mandela oppnådde med sine budskap.

Dette er ingen innbydelse til naivitet i møtet med en kompleks verden der destruktive krefter står sterkt. Kritisk sans, kunnskap og trenet realisme er nødvendige egenskaper i politikken som ellers i livet. Det er samspillet mellom fornuft og følelser vi bør tilstrebe.

Samtidig er det ikke likegyldig hvilket utgangspunkt vi velger. I boka «Nomaden og bonden» har artisten Herbjørg Kråkevik samtalt med dikteren Kolbein Falkeid. Her finnes et dikt («God tur, skolepike») som jeg gjengir et fragment av:

«… alt som uten baktanker,

uten skepsis, umaskert

og uvettig vergeløst

går ut i livet med tilliten

som et kostbart gulleple i hendene

er hellig.»

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media