Den kalde krigs logikk

Snowden-saken viser at den kalde krigens logikk og strukturer lever i beste velgående. Ikke bare i Putins Russland, men også i Vesten, skriver Morten Strand.

JAGES: Journalist Glenn Greenwald (til venstre) og samboer David Mirando i Rio de Janairo etter at Mirando ble anholdt og trakassert av britisk politi,  REUTERS/Ricardo Moraes/Scanpix
JAGES: Journalist Glenn Greenwald (til venstre) og samboer David Mirando i Rio de Janairo etter at Mirando ble anholdt og trakassert av britisk politi, REUTERS/Ricardo Moraes/ScanpixVis mer
Kommentar

DA BARACK OBAMA avlyste sitt planlagte toppmøte med Vladimir Putin i begynnelsen av september begrunnet han det med at Putin ga Snowden asyl, og at Putin, dessuten, har ett bein i den kalde krigens tenking. Mer overraskende er det at Snowden-saken viser at Obama selv har et bein i den kalde krigens tid. Det viser både rettssaken mot Bradley Manning og jakta på varsleren Edward Snowden. De har begge gjort verden store tjenester med å avsløre USAs metoder i krigene i Irak og Afghanistan, og ved å fortelle oss at vi alle blir overvåket av USAs etterretningstjenester. For dette skal de blø. Det grunnleggende spørsmålet som disse sakene reiser, er om vi i Vesten - demokratiets og ytringsfrihetens tradisjonelle forsvarere - kan tillate oss å være redde for sannheten?

SVARET ER ÅPENBART, og det er nei. Derfor er det nedslående at de siste dagers nyheter fra London forteller oss at haukene i Washington og London kaster nettet enda videre enn etter varslerne selv. Nå kaster de nettet etter budbringerne, journalistene. Søndag kveld ble David Miranda anholdt av britisk politi på Heathrow-flyplassen i London. Han ble fratatt datamaskin, mobiltelefon og minnepinner. Miranda er samboer med den amerikanske journalisten Glenn Greenwald, som samarbeidet med Snowden om å offentliggjøre materialet han sitter på, og som skal ha kopier av Snowdens materiale i Rio de Janeiro, der paret bor. Miranda ble anholdt etter en kontroversiell terrorlov som tillater å holde folk i ni timer, men han fikk ikke et eneste spørsmål om terror.

I GÅR KUNNE REDAKTØREN i The Guardian også fortelle at han for to måneder siden fikk besøk av en høyere tjenestemann som sa han representerte statsminister David Cameron. Han krevde å få overlevert eller ødelagt materialet til Snowden. For litt over en måned siden ringte tjenestemannen tilbake, med følgende ord: «Nå har dere hatt nok moro. Vi vil ha materialet tilbake». Det mest bisarre  med historien er at to menn fra sikkerhetstjenesten dukket opp og ødela harddiskene med Snowdens materiele i The Guardians datarom i kjelleren i avishuset.

MAKTA TEDDE SEG uten nevneverdig sjenanse, til tross for at det hele var totalt meningsløst. Som redaktøren fortalte etterretningens menn så har The Guardian kontroll med Snowdens materiale via servere i utlandet. Både anholdelsen av David Miranda - som under avhøret ble fortalt at han skulle fengsles - og etterretningens besøk i The Guardian, bærer maktas merke. Det er gjort for å skremme alle fra å ha noe med varslere å gjøre, og for å fortelle journalister at deres oppdrag som maktas kritikere har sine grenser. Det er all grunn til å tro at oppførselen til britisk etterretning ble applaudert i Washington, og anta at det er et omfattende samarbeid mellom amerikansk og britisk etterretning i denne saken.

TIL NESTE ÅR er det 25 år siden Berlin-muren ble revet. I Moskva styrer en tidligere KGB-offiser som demonstrerer stadig mer autoritære og intolerante sider ved seg selv. Sikkerhetstjenestene ser ut til å ha utvidete - ja, nærmest grenseløse - fullmakter, og mistenkes av mange for å stå bak både journalisten Anna Politkovskajas død, og drapet på Putin-motstanderen Aleksandr Litvinenko i London. Selv om det er ment som en fornærmelse fra Obamas side, så vil det ikke bli oppfattet som særlig negativt i Russland å si at Putin har et bein i den kalde krigens tid.

MEN SELV OM både USA og Storbritannia skjuler seg under fikenbladet som heter «krigen mot terror», så viser reaksjonsmønsteret til både amerikansk og britisk etterretning at også de har et bein i den kalde krigens tid. Det samme gjør reaksjonsmønsteret til Barack Obama selv. Som USAs øverstkommanderende har han snakket Pentagons og etterretningstjenestenes språk i Snowden-saken. Hans appell som åpenhetens og internett-generasjonens president, med utbredt bruk av sosiale medier i sin valgkamp, står derfor som et av paradoksene i Snowden-saken. Selv for den mest liberale president siden 2. verdenskrig er tyngden av hans verv større enn hans ideologiske utgangspunkt.

BÅDE OBAMA OG PUTIN er av omstendighetene og maktas logikk tvunget til å spille hverandres roller i Snowden-saken. Obama har rollen som hauk, mens Putin spiller due. At rollespillet etter alt å dømme får dem begge til å føle seg litt uvel, er et paradoks vi alle kan more oss over. Selv om de andre realitetene i saken er nedslående.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.