DEBUTANT: «Galopp for den svarte hesten» er Emely Benedicte Kahrs debutroman. Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss/Cappelen
DEBUTANT: «Galopp for den svarte hesten» er Emely Benedicte Kahrs debutroman. Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss/CappelenVis mer

Anmeldelse: Emely Benedicte Kahr - «Galopp for den svarte hesten»

Den kaotiske hverdagsidyllen rakner når moren får en elsker

Emely Benedicte Kahrs' roman om familieliv og utroskap lodder ikke dybden i den kvinnelige hovedpersonens begjær.

«Galopp for den svarte hesten» handler om hverdagen til et ektepar i førtiåra og deres to døtre, som bor i en leilighet på Adamstuen.

Ved romanens åpning er ektemannen, Lars, godt i gang med å engasjere et knippe polske håndverker for å få renovert badet. Den eldste datteren, Signe, har bestemt seg for å konfirmere seg til morens overraskelse og farens glede. Mens moren, Nelly, går hen og kjøper hesten Svarten til døtrene.

Utgangspunktet er med andre ord ikke bare norsk hverdag anno 2018, men «Galopp for den svarte hesten» plasserer seg i en tydelig litterær tradisjon. For snart rakner den kaotiske hverdagsidyllen.

Nelly føler seg ikke sett av den pedantiske ektemannen. I stedet for begjærlig å omfavne henne fra topp til tå, er han opptatt av det hun kaller «det prekære». Det vil si sitt arbeid som meteorolog, den nye grønne servanten og helt spesielle dusjen til badet.

For henne viser det seg at kjøpet av hest handler mer om hennes begjær og savn enn om døtrene. Da det dukker opp en ung kollega på fotobyrået, innleder hun et forhold til ham. Hennes utroskap viser seg ikke å være unikt. Elskeren har en samboer, og snart mistenker hun ektemannen for å ha en affære med en kollega.

Overflatisk og oppjaget

På sitt beste får «Galopp for den svarte hesten» preg av et svart sjalusidrama. Men i stedet for å la mistankene og de lumre følelsene utvikle seg til åpen konflikt, demper Kahrs spenningen og dramatikken. Aldri får man inntrykk av at begjæret stikker så dypt at ekteskap og familieliv står på spill for Nelly.

Det er rastløse Nelly som er bokas forteller og alt oppleves gjennom hennes sanser. Særlig i skildringer av kropper, lidenskap og erotikk banker teksten av begjær. Men innimellom blir stilen litt oppjaget. Det er litt for mange stolben som skriker mot gulvet på helt vanlige hverdager.

Med sin sanselige og intense stil skriver Kahrs seg opp mot toneangivende forfattere som Trude Marstein, Anne Oterholm og kanskje franske Marguerite Duras. Men til forskjell fra sine veletablerte kolleger, borer hun ikke dypt nok i karakterenes begjær og savn. Spenningen og dramatikken blir ikke utviklet skikkelig og aldri helt forløst.

Det er som om Kahrs ikke greier å skrive seg utover den antydningens kunst som fungerer godt innledningsvis, men som ikke greier å avdekke lagene i det dramaet boka kretser om. I alle fall sitter denne leseren igjen med et inntrykk av at Nellys erfaringer av eksistensiell ensomhet, sjalusi og begjær stikker dypere enn behovet for å ha en affære.