Den kinesiske eske

OL er en milepæl for Midtens rike. Kina trer for alvor inn på verdensscenen som global aktør. Men OL vil også være del av den kinesiske esken som aldri lar seg helt lukke igjen, med lag på lag med felles utfordringer. Kommunistpartiet imponerer med sin effektivitet og klarer sannsynligvis å «redde» lekene fra å bli de første olympiske leker som led miljødøden. Samtidig har Kina, og vi, fått et varsku om hvor langt bort fra naturen og inn i et moderne miljøhelvete, en ensidig økonomisk utviklingsmodell fører oss. Det blir derfor en langt alvorligere maraton vi må begynne på etter at OL-rusen avtar.

Annenhver dag kjører det nå rundt en million færre biler gjennom Beijings gater, og 200 fabrikker er flyttet ut av byen. Flere omkringliggende fabrikker har måttet begrense produksjonen i løpet av lekene. Kanskje vil kappgangerne Kjersti og Erik Tysse Plätzer derfor greie å gå og puste seg fram til medalje for Norge, mellom akseptable mengder forurensede luftpartikler. Verdens beste maratonløper, Haile Gebreselassie, trodde ikke tilstrekkelig nok på arrangørenes kapasitet til å få til dette, og trakk seg fra lekene fordi han var redd for at luftforurensningen permanent skulle ødelegge helsen hans. Særdeles pinlig for arrangørene, som liker å framstå som Eksempelet for utviklingsland på en alternativ vei mot utvikling, bort fra Vestens plagsomme vekt på menneskerettigheter og liberalt demokrati.

Beijing skal ha brukt utrolige 16 milliarder dollar for å få fram et grønt OL, og flere av installasjonene er «state of the art» på det siste innen miljøteknologi. Men flere nasjoner bringer sin egen mat og eget vann, skremt av mat- og vannskandaler. Hvilket paradoks for Kina– et av verdens beste kjøkken! En kan ikke annet enn å lure på hva et fritt og sterkt kinesisk kokkelaug kunne ha gjort for å rette søkelyset på saken på et tidligere tidspunkt.

Kina er et brutalt konkurransesamfunn, og det å stenge fabrikker eller begrense vekstfremmende giftstoffer på grunn av miljøhensyn, betyr at tusener av mennesker, som møysommelig har klatret oppover den sosiale og økonomiske rangstigen, vil rammes. Dette gjør at mange av regjeringens velmente planer for å rydde opp i miljøsynder, stoppes effektivt på lokalt nivå, av korrupsjon, ineffektivitet og ren sabotasje.

Men takket være at verdens søkelys nå er på Kina og OL, bobler ikke Kinas miljøproblem lenger i overflaten – de velter innover politikere og befolkning nærmest som i en hollywoodsk katastrofefilm. For eksempel: 190 millioner kineser skal være syke, med diaré og andre problemer pga. urent drikkevann. De kinesiske helsemyndighetene publiserte selv i 2007 tall som viser over 20 prosent økning i kreft i landet, som de tilbakefører til luft- og vannforurensning. Luftveisinfeksjoner, ifølge en studie utført av Verdensbanken, fører til 750 000 dødsfall per år. Offisielle kinesiske tall er 400 000, og regjeringen valgte å ikke publisere Verdensbankens høyere tall pga. redsel for sosial uro.

Harmoni er viktig i Midtens rike, men miljøproblemer kan fort vise seg å være den «folkefienden» myndighetene ikke kommer unna. I 2005 publiserte de selv en nyhet om at det hadde vært 51 000 forurensningsrelaterte protester i landet i 2005, dvs. ca. 1000 i uka. Protestene øker år for år, men få løses foreløpig effektivt nok, og det fører til voldelige opptøyer enkelte steder.

Landet huser 16 av verdens 20 mest forurensede byer, med kullfyring som hovedproblem. Som et resultat faller sur nedbør «friskt» nedover en fjerdedel av landets territorium, og barna harker og hoster, jordbruksproduksjonen minsker og bygninger eroderer. Men kull er ikke det eneste. Landet kunne sikkert få Fremskrittspartiets Per Sandberg til å sikle av misunnelse, med sine fantastiske 73 000 km nybygde riksveier som nå legges gjennom landet. 14 000 nye biler rulles ut på veiene hver dag.

Men i tillegg til å være en av verdenslederne på dårlig luft, dårlig vannkvalitet og forringelse av jordsmonn, seiler nå Kina opp også som verdensledende på den globale miljøfronten, som størst på illegal uttaker av tropisk tømmer, plyndring av havet og som den største nasjonen på utslipp av klimagasser. Kinas miljøproblemer truer fundamentet for landets videre økonomiske vekst, den offentlige helsen, den sosiale stabiliteten og landets internasjonale anseelse. I det lange løp: Hva betyr et vellykket OL om ikke det gjøres noe grunnleggende med dette? Det kan fort bli å likne med Caligulas overdådige fråtserier, før undergangen.

Men kinesiske ledere har tidligere vist verden at de er i stand til dype reformer. Hva landet har gjort i forhold til modernisering og fattigdomsbekjempelse siden Deng Xiaoping og hans klikk åpnet for økonomiske reformer for om lag 25 år siden, er utrolig. Og OL er både for kineserne og oss et bevis på det. At landets ledelse selv er klar over utfordringene er selvsagt det aller viktigste. Pan Yue, en viseminister i det kinesiske miljødirektoratet (SEPA), advarte allerede i 2005: «Det [økonomiske ] mirakelet vil snart være over fordi miljøet ikke lenger klarer å holde følge.»

Ny og bedre teknologi er derfor viktig for å hjelpe mot de enorme forurensningsproblemene landet står overfor. Også Norge har en rolle å spille i Kina på dette området. Men teknologi er ikke tilstrekkelig. Kinas politiske system og vektleggingen av økonomisk vekst for å holde lokket på enhver form for sosial uro vil før eller siden innhente systemet. En forsiktig reform av det politiske system må til, slik at reelt ansvar flyttes nedover i systemet. Men det betyr også åpnere informasjonsstrømmer, muligheten for interessegrupper til å organisere seg, og et sterkere juridisk system hvor klager og appellerer har større sjanse for å høres på uavhengig grunnlag.

OL setter Kina i sentrum – for ikke å si i midten. Det er i vår egen interesse å smi mens jernet er varmt og nysgjerrigheten er stor for dette fantastiske landet. I den kinesiske esken som er åpnet ser vi også at vi selv har outsourcet vår produksjon av forbruksvarer til Kina for å redusere egne klimautslipp, og dermed bidrar vi direkte til de enorme kinesiske utslippene. Det blir derfor også en del av debatten.

Kina mangler fortsatt en fri offentlighet – vi utenfor i den globale landsbyen må derfor være del av denne utvidede offentligheten. Å følge Kina kritisk i Afrika, i Tibet, og i forhold til natur og miljø er vår plikt og en omkostning Kina må ta når de nå trer inn på den globale arenaen. Vi er også del av den kinesiske esken. De olympiske leker har vært med på å åpne esken for oss.