SELVUTSLETTENDE: Glasvegas kunne nok ha vært tjent med et par kritiske røster i innspillingsprosessen av sitt nye album. Her koker de formelig bort i sin egen pretensjon. Foto: Sony
SELVUTSLETTENDE: Glasvegas kunne nok ha vært tjent med et par kritiske røster i innspillingsprosessen av sitt nye album. Her koker de formelig bort i sin egen pretensjon. Foto: SonyVis mer

Den kjipe lyden av tomhet

Glasvegas er så pompøse at det er på grensen til det selvutslettende.

ALBUM: Da skotske Glasvegas platedebuterte for knappe tre år siden, gikk mer eller mindre en kollektiv anmelderstand av hengslene.

Et uttall priser og nominasjoner, samt et par år med levd flamboyant rockeliv seinere, er tiden inne for å begynne på andre etappe. 

Med på laget har de fått produsent Flood (Mark Ellis) som blant annet har jobbet med Depeche Mode og U2.

Anslaget denne gangen er hakket mer storslått enn på debuten. Det handler om prangende vegger av semi-industriell shoegazepop, så mettet at melodiene formelig imploderer i et forsøk på å trenge gjennom det massive klangljomet.

Den kjipe lyden av tomhet

James Allans hulkende fraser om feilslått kjærlighet og hardt liv blir også mye å svelge i lengden. Ikke bare fordi hans affekterte vokalfakter blir gamle etter to låter, hele sulamitten er så overprodusert at all form for diksjon forsvinner langt bak i kompet.

«The World Is Yours» og «What Ever Hurts You Through the Night» klarer å bryte den ellers så statiske dynamikken med glimt av den meloditeften som ga bandet oppmerksomhet i utgangspunktet. Dessverre lider resten av en oppblåst mye-vil-ha-mer-tankegang.

«EUPHORIC /// HEARTBREAK \\\» er widescreenrock så preget av sin egen selvhøytidelighet at den ikke helt vet hvem den skal kommunisere med. Da sitter man igjen med den storslåtte lyden av tomhet, rett og slett.