MUSIKALSK GALSKAP: Dagbladets anmelder beskriver Det Norske Kammerorkesters konsert i Logen i Bergen for banebrytende og rystende. Foto: Heiko Junge 
MUSIKALSK GALSKAP: Dagbladets anmelder beskriver Det Norske Kammerorkesters konsert i Logen i Bergen for banebrytende og rystende. Foto: Heiko Junge Vis mer

Festspillene i Bergen

Den klassiske musikken er ikke helt død ennå. Dette ensemblet gir håp for fremtiden

Det Norske Kammerorkester med musikalsk maktdemonstrasjon og scenisk lek.

Gidder folk i dag forholde seg til en gammeldags musikkform full av langtekkelige og merkelige ritualer? Den klassiske musikken kan lett gå i glemmeboken hvis opplevelsene blir forutsigbare og lite relevante. Det Norske Kammerorkester (40 årsjubileum i år) har skjønt akkurat dette og inviterte til en feiring der musikalsk galskap var satt i sentrum. Det ble en sekstimers opplevelse med action i fleng. Snippkjolen var kastet ut, og det gjorde noe med publikum. Vi forstod at konsertens budskap ikke var å gjenskape fortidens fortellinger, men derimot å vise noe menneskelig og fundamentalt her og nå. Konserten i Logen i Bergen ble også banebrytende og rystende.

Som i Sjostakovitsj’ «Kammersymfoni» som skar seg inn i sjelen med gru og skrekk. Joseph Haydns «Cellokonsert nr 1» ble kompetent fremført av solist Kian Soltani. Prestasjonen bød på livsglede og eleganse, og intonasjonen holdt et teknisk skyhøyt nivå. Griegs «Fra Holbergs tid» hører til signaturverkene til Det Norske Kammerorkester, og det er lett å høre hvorfor. Velklang og energi, men uten å gå i sødmefellen. «Less is more», heter det. Forbilledlig. Telemanns «Don Quichotte-suite» bød på inderlig musisering og brå kast i klang og rytme. Moderat galskap, men det skulle snart bli mye verre. Et av konsertens høydepunkt var nemlig «Eight Songs for a Mad King» av skotske Peter Maxwell Davies, en av vår tids viktigste komponister som døde i fjor. Verket er komponert i 1969 og bygger på den historiske kong George III som vekslet mellom å være en populær konge og ha tunge psykiske plager. Nils Harald Sødal (tenor) var en eminent solist som hoppet høyt og lavt på scenen, sang mer enn 5 oktaver og viste at kongens galskap for 200 år siden har relevans også i dag. Makthavere med problemer finnes alle steder. Christian Eggen ledet det musikalske ensemblet med sans for dramaturgi og scenisk helhet. Bravo til alle medvirkende her. Nok en rystende opplevelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet høydepunkt kom etterpå, det legandariske verket «Verklärte Nacht» av Arnold Schönberg. Her er komponisten fremdeles i det senromantiske uttrykket, før den banebrytende tolvtone-retningen kom noe senere. Når utøverne på scenen spiller hele verket utenat, er det definitivt å legge hodet på blokken. Noen steder kan presisjon og intonasjon lide litt, men det oppveies av en enorm kollektiv kraft som setter dype spor. Konsertmester og kunstnerisk leder Terje Tønnesen bruker øyne, bue og kropp på scenen og får hele ensemblet til å kaste seg utpå dypt vann: Musikerne spiller, puster og lever samtidig. Med ett blir klassisk musikk et avtrykk av noe fundamentalt i tilværelsen. En bekreftelse av at ekte opplevelser fremdeles overgår digitale duppeditter.

Sekstimers-konserten ble rundet av med en bit av kunstmusikkens indrefilet: Bachs «Goldbergvariasjoner» fra 1741. Det var utvilsomt et interessant grep at verket ble presentert både autentisk med cembalo og kammerorkester, men ispedd den klanglig delikate og musikalsk briljante Bugge Wesseltoft på klaver. Enda et eksempel på at musikalske sjangre er unødvendige og skaper stengsler. Her opplevde publikum at utøverne berørte noe dypere og viktigere. En erkjennelse av noe som er større enn oss selv. Fravær av dirigent er også befriende i denne settingen. Det Norske Kammerorkester blir dermed en organisme der musikerne hele tiden lytter til hverandre. En egenskap som er sjelden i våre dager.