Den klassiske Willoch

Med den smått pretensiøse tittelen «Myter og virkelighet» får vi Kåre Willochs verden, sett med Willochs øyne. Flere perler - og mye fravær av selvkritikk.

Kåre Willoch gjenoppliver i sin bok «Myter og virkelighet» politiske dramaer som ligger mange år tilbake (1965- 1981). En skal være godt voksen for å ha opplevd og fullt ut forstått omstendighetene rundt Borten-regjeringens fall i 1971. Dessuten har vi vært vitne til så mange politiske dramaer siden, at det er godt å få frisket opp minnet av en som selv hadde en aktiv rolle i den historie han nå formidler.

Vet ting

Memoarer har den åpenbare fordel at kilden selv har tatt del i historien det berettes om. Willoch vet ting om hva som skjedde bak lukkede dører i Høyres stortingsgruppe, i Borten-regjeringen og ikke minst i sitt eget sinn, som ingen historiker kan grave fram gjennom klassisk kildearbeid. Det måtte eventuelt skje gjennom intervjuer med den samme Willoch. Men som selvbiograf har han førsteretten til de interessante tingene han kan bidra med.

Det spesielle ved politikeres memoarbøker er at historien blir svært subjektiv. Derfor har Ap-veteran Haakon Lies gamle «Slik jeg ser det...» en mindre pretensiøs tittel enn Willochs «Myter og virkelighet». Willochs tittel skaper forventning om den fulle og hele sannhet. Og det tror jeg ikke alle gjenlevende rolleinnehavere i boka, som for eksempel Per Borten, vil være enig i. Dette er «The world according to Willoch», for å vri litt på tittelen til John Irvings bok om Garp. Det er menneskelig og høyst forståelig. Og det er en god sjanger. Ettermælet vil før eller seinere være det eneste vi har igjen.

Knar historien

Det er den klassiske Willoch vi møter og kjenner igjen i boka, ikke den aldrende statsmannen slik vi kjenner ham i dag. Willoch har mer enn noen nålevende ekspolitiker opplevd å få respekt hos sine motstandere og blant folk i alle partier. Han har nærmest gått ut av sitt gamle skinn og sprengt rammene for vår oppfatning av den Høyre-politikeren han faktisk var. Men han har klart dette uten å måtte ty til selvkritikk for tidligere standpunkter, når vi ser bort fra hans syn på forholdene i Midtøsten. Selv hans mest innbitte motstandere fra 70- og 80-tallet mener det både er en linje og en konsistens i hans synspunkter og utvikling. Det er åpenbart noe Willoch selv legger stor vekt på. Vi formelig ser hvordan han knar og elter historien med opplysninger, synsvinkler og argumentasjon slik at leserne skal forstå at han hadde rett. Før boklanseringen undret vi oss på om han nå ville komme med litt raus selvkritikk. Begivenhetene han skildrer ligger tross alt 21 til 37 år tilbake i tid. Men han nøyer seg med det jeg vil kalle «tilløp til selvkritikk ved stedfortredere».

Perler

Det er selvsagt Per Borten, og ikke hans «sprikende staur», som sprenger det borgerlige regjeringssamarbeidet i 1971. Ikke EF-spørsmålet i seg selv. Historien kunne sett annerledes ut om en annen enn Borten hadde fått statsministeroppdraget, mener Willoch.

Selv burde Borten innsett at hans kompliserte forhold til norsk EF-medlemskap burde fått ham til å trekke seg som statsminister på et tidlig stadium. Kapitlene om årsakene til Borten-regjeringens fall er spennende, interessante og subjektivt willochske.

Hans beskrivelse av forsøkene på å etablere en borgerlig regjering etter Bortens fall har også preg av etterpåklok tilbakeskuing. Forsøket endte som kjent med at Kjell Bondevik (Kjell Magnes onkel) blir «djupt såra og vonbroten» over at samarbeidsbestrebelsene nok en gang strander på Senterpartiets EF-syn. Der skriver Willoch: «Man kan nok si at det tok lengre tid enn det behøvet før det ble klart for statsministerkandidat Bondevik at Senterpartiet ikke bare forbeholdt seg rett til, men hadde bestemt seg for å fremme et forslag om EF-saken som ville torpedere hans regjering.» Men med de opplysninger Willoch selv gir i boka om vedtak fattet i Sp's landsstyre før gjenopplivingsforsøket tok til, tyder på at flere trengte for lang tid på å se klart hvor det bar.

Så langt om fravær av selvkritikk. Om sine erkemotstandere i Ap har han noen perler. Jeg siterer to. Den første om tidligere finansminister Per Kleppe, som har fått ansvar for Kleppe-pakker og svekket konkurranseevne: «Hans teoretiske kunnskaper gav liten innsikt i politiske lovmessigheter før feilgrepene gav ham den lærdom som førte til at han senere ble en god rådgiver.»

Om tidligere nestleder i Ap, Einar Førde, som seinere ble hans venn, skriver Willoch: «Han hadde en egen evne til å skjule svakheter i sine resonnementer bak en skråsikkerhet i sine formuleringer som kunne få folk til å tro på hans profetier, tross tidligere feiltakelser.»

Det ville være uærbødig å hevde at de nevnte politikere ville kunne hevde det samme om Willoch.

RETT: Det er den klassiske Kåre Willoch vi møter i «Myter og virkelighet». Forfatteren knar og elter historien med opplysninger, synsvinkler og argumentasjon slik at leserne skal forstå at han hadde rett.