HELLAS: I Hellas faller stadig flere mennesker ned fra middelklassen. Her, mennesker i Thessaloniki som avkjøler seg i varmen. Foto: Scanpix/ . Nikolaos Arampatzis/Demotix/Corbis
HELLAS: I Hellas faller stadig flere mennesker ned fra middelklassen. Her, mennesker i Thessaloniki som avkjøler seg i varmen. Foto: Scanpix/ . Nikolaos Arampatzis/Demotix/CorbisVis mer

Den klemte klassen

Alle vet at det er bra å ha en stor middelklasse. Ingen klarer å hindre den i å krympe.

Kommentar

Ting faller fra hverandre. Senteret holder ikke lenger. Og blant alle de samfunnsmessige jordskredene som går i Hellas, er dette: Folk faller ut av middelklassen i store flokker og ned på et nivå der de ikke på har muligheter til å planlegge, investere, eller unne seg gleder på samme måte som før. Med dét forsvinner grunnen under føttene på dem som skaper og selger dem biler, sommerkjoler og kinobilletter.

Samme tendens finnes i vesten som sådan. Middelklassen vakler. I Spania blir noen av dem ulovlige husokkupanter etter å ha mistet jobben og så hjemmet. I England sank antallet husholdninger med middelinntekt med 43 prosent mellom 1980 og 2010. I USA fikk store deler av middelklassen uhelbredelige vådeskudd under finanskrisen i 2008, mens eliten for det meste hadde ressurser til å ri han av.

Tradisjonelt er den europeiske middelklassen sjiktet mellom aristokratiet og de livegne bøndene. Den sprang ut av tredjestanden som sparket i gang den franske revolusjon, meislet til det vestlige demokratiet og ble konsolidert gjennom urbaniseringen og industrialiseringen på 1800-tallet. Det er en stor og umake gruppe som blir sirklet sammen av forskjellige definisjoner, men det er snakk om dem som verken er fattige eller rike i nasjonal målestokk. Noen vil si at middelklassen er de som tjener fra 25 prosent lavere til 25 prosent mer enn medianinntekten, andre at det er de som har minst en tredjedel av inntekten igjen etter at mat og husly er betalt for.

Men middelklassen er også et sett av holdninger. Den som entrer middelklassen nedenfra, vil typisk bli mindre opptatt av tradisjonelle perspektiver og mer av prinsipielle problemstillinger, innta mer progressive og moderate standpunkter, og delta i større grad i politiske prosesser. De er mer optimistiske og mindre tilbøyelige til å la seg overbevise av populister. Økonomisk spiller de en nøkkelrolle: Det er middelklassen som i stor grad driver forbruk og etterspørsel innenlands. De gjør langsiktige investeringer og er mer driftige og villige til å tenke nytt enn de rikeste, hvis instinkt ofte er å beskytte sine egne posisjoner og formuer. Den engstelige strebenen oppover som småborgerskapet så ofte er blitt latterliggjort for, er en kraftfull motor i selve systemet som nå uroer alle med ulydene sine og trusselen om å gå i stå.

De som er motoren bak kapitalismen, de forbrukerne som har penger til overs og interesse for å oppgradere huset og garderoben, er også dens ofre. Typiske lavere middelklasse-jobber, som sekretærer, assistenter eller funksjonærer, rasjonaliseres vekk, erstattes av maskiner eller flagges ut. Vekst gjenspeiles ikke nødvendigvis i vekst i lønninger; ofte går den tilbake inn i en bedrift som nye investeringer eller bonuser på toppen.

Og et globalisert næringsliv med konkurranse på alle kanter ønsker i mindre grad å tilby den typen faste, forpliktende stillinger som tradisjonelt har vært plattformen under føttene på middelklassen. Hvis det tenkes for kortsiktig rundt profitt og på vegne av en for liten enhet, en bedrift eller en bransje, kan det ha store samfunnskostnader. OECDs utvetydige anbefaling til sine medlemsland er å redusere middelklassens sårbarhet, blant annet ved å passe på at de har et godt sikkerhetsnett av velferdstjenester. Hvis offentlige tjenester ikke fungerer, er begrunnelsen, vil middelklassen anse seg for tapere og bli mindre villige til å bidra til fellesskapet gjennom skatter og avgifter - noe fellesskapet er helt avhengig av at de gjør. Maktesløshet er en farlig følelse. Hvis middelklassen værer at faren for å miste det de har, er stor, og at mulighetene for å forbedre kårene sine, er dårlige, vil tilliten til systemet svekkes. Det er da agitatorer med mer aggressive politiske vyer kan få innpass.

Samtidig som middelklassen krymper i Europa, svulmer den opp i utviklingslandene, der over halvparten av innbyggerne nå kan kalles middelklasse. I Kina har middelklassen vokst med mer enn 200 millioner mennesker på ti år.

Men den nye middelklassen i andre verdenshjørner mangler ofte de grunnleggende kjennetegnene som gjorde de amerikanske og vesteuropeiske motstykkene så sentrale. Kanskje særlig i afrikanske land mener flere det ville være mer presist å bruke uttrykk som "uformelle middelklassearbeidere" eller "ikke-fattige". Det er snakk om innbyggere som er ute av den verste fattigdommen, men som ikke har trygge velferdsordninger og som ikke har ressurser nok til å gjøre større investeringer, for eksempel i en bil.

Middelklassen trenger to ting for å utfolde seg: Solid grunn under føttene, og muligheter til å bevege seg oppover og framover derfra. Begge deler har vist seg å være svært vanskelig å gi dem på det gamle og rådville kontinentet.