NOEN SNAKKER SAMMEN: LO-sjef Gerd Kristansen i dialog med statsminister Erna Solberg og NHO-sjef Kristin Skogen Lund.
Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix
NOEN SNAKKER SAMMEN: LO-sjef Gerd Kristansen i dialog med statsminister Erna Solberg og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Foto: Terje Pedersen / NTB ScanpixVis mer

Den kollektive fornuft

Når kriser truer, virker den norske modellen på et rørende vis. Det kan nesten se ut som om noen snakker sammen.

Kommentar

Torsdag minnet sentralbanksjefen oss om at oljepengebruken ikke kan øke utover dagens nivå. Vi må innse at oljeinntektene i tiåra som kommer ikke vokser inn i himmelen og at Norge som samfunn går fra særstilling til omstilling.

Mandag kom lederen for Det tekniske beregningsutvalget, Ådne Cappelen, med tall for fjorårets lønnsutvikling som viser at alvoret har sunket inn for lengst. Lønnsutviklingen ble på om lag 3 prosent, noe som er lavere enn det frontfagene først kom fram til som en sannsynlig lønnsutvikling, når alle lokale oppgjør var unnagjort. Bedre enn fasit altså. Og enda ble det reallønnsøkning for de fleste, siden prisstigningen var på 2 prosent. Også små tillegg og moderate oppgjør gir bedre kjøpekraft hvis det gjøres på rette måten.

I går sa LO-leder Gerd Kristiansen i sin tale til LOs representantskap at det heller ikke i år blir noen lønnsfest. Det er snakk om å sikre kjøpekrafta for store medlemsgrupper og kreve litt ekstra for dem med aller dårligst lønn, i tråd med gammel LO-tradisjon. Ekstratilleggene for de lavest lønte blir det kamp om. NHO har aldri likt dem, men har som oftest måttet gi seg. Streik er aldri morsomt. Dessuten får man så mye moderasjon og ansvarlighet gjennom den totale pakka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange snakker allerede om et «nulloppgjør». Det blir det nok ikke. Men det blir små sentralt gitte tillegg. Når det såkalte lønnsoverhenget fra i fjor er på mellom 1 og 2 prosent i de ulike områdene, og det skal være plass til lokale lønnstillegg, blir det ikke mange desimalene igjen. Kravene er ennå ikke definert. Men når de kommer på bordet, vil de minne oss om myntstørrelser per time som for lengst har gått ut av produksjon.

Det er denne ansvarligheten som er så iøynefallende og særnorsk. I norsk lønnsdannelse er det knapt plass til rabulister. Erfaringene fra 1970- og 80-tallet viste at høye prosentvise lønnstillegg ble spist opp av inflasjon. Ti prosents lønnsøkning kunne bli minus to prosent i svekket kjøpekraft. De siste ti åra har kjøpekrafta til gjennomsnittslønnstakeren økt med nesten 30 prosent.

Mye av dette skyldes Norges eventyrlige hell med bytteforholdet mellom varer vi importerer og varer vi eksporterer. Det skyldes rikelig med arbeidskraft som er kommet i titusentalls fra det tidligere Øst-Europa. Men det skyldes også samfunnsøkonomisk forstand i alle ledd, realisme i krav og forventninger og sterke organisasjoner både på arbeidstaker- og arbeidsgiversida. Det gis selvsagt ikke ved dørene. Det kjempes ved alle forhandlingsbord. Likevel er det slik at de mest erfarne gjerne kan spå utfallet av de ulike lønnsoppgjør med rimelig grad av sikkerhet. Aktørene på de ulike lag kan ellers leve i trygg forvissing om at galskapen ikke vil råde. Ingen gatekamper. Ingen veltede og brennende biler i sentrum. Bare bebrillet snakk om promiller til eller fra.

Det er dette arbeidsminister Robert Eriksson nå driver et spill med gjennom sine forslag til endringer av arbeidsmiljøloven. Og vi kan ikke godt si: tilgi ham - for han vet ikke hva han gjør. Sjelden har det vært så stor oppmerksomhet omkring noe forslag og sjelden har argumentene mot dem vært mer innlysende. Ulykkeligvis heier de store arbeidsgiverorganisasjonene på ham. Det er ikke godt å vite om de tror på sine egne argumenter, men de hevder det samme som ham. I Verdalen vil flere få jobb. Men all erfaring og statistikk tyder på at det vil bli færre faste stillinger og flere midlertidige, som i Sverige.

Like fullt er lønnsoppgjøret på skinner. Det vil ende med lavere lønnsvekst enn alle de store prognosemiljøene har anslått i sine dokumenter. Det kan virke som om dem som setter seg til forhandlingsbordet denne våren har en større uro for utviklingen i norsk økonomi enn samfunnsøkonomene i Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.

I Dagens Næringsliv mandag spådde sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Swedbank at det ligger an til fem år med kjøpekraftvekst nær null. Tittelen «Spår fem magre år» minner om et oppslag i Arbeiderbladet i 1991. Den gang vaklet bankene, boligprisene raste, arbeidsledigheten var vanvittig høy, reallønna sto stille, det var krise i Norge. Da ble LO-leder Yngve Hågensen intervjuet av kollega Bjørn Haugan, nå i VG, og varslet at LO skulle være «snill bisk» i fem år. Hågensen ble avbildet med hunden Bobben. Så kom Sysselsettingsutvalget og etter hvert kom skuta på rett kjøl. Det viser systemets styrke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook