Den komplette entertainer

Best bak pianoet.

KONSERT: Alicia Keys har kommet en lang vei siden hun som stormende talentfull ungpike spilte i Oslo Spektrum i 2002, i kjølvannet av sin debutplate, og halte ut et nesten helaftens show basert på denne ene plata.

Nå er «problemet» – for det er kanskje mest et slags luksusproblem – at hun tvert imot fullpakker sitt to timer lange show med så mange låter at det bikker over i det overrumplende.

Frekt medleygrep

Det er et frekt grep hun tar, der hun, særlig i første halvdel av konserten, reduserer mange av låtene sine til rene vignetter – et vers her og et refreng der – slik at det hele nesten føles som en evigvarende medley. Dette medleygrepet er samtidig snedig fordi det gir henne muligheten til å snike seg inn og ut av ulike artistiske skinn, fra sitt ikke veldig vellykkede forsøk på en slags moderne r&b-dreining på sistealbumet til hennes patenterte – og mer beige – pianosoulklassisisme og tilbake. Det er trangere på førstnevnte flekk, her framstår hun, omgitt av dansere og et kor forkledd som The Supremes, som en mer ordinær popartist, enn når hun setter seg bak pianoet. Som soloartist er hun fortsatt et råskinn, rett og slett spektakulært god. Hennes retroballaderi preges av en massiv autoritet og utstråling, og gjennom sin faste Prince-cover «How Come You Don’t Call Me Anymore» tirrer hun publikum til kveldens første ekstatiske brøl etter en drøy halvtime.

Opp og ned

Slik bølger også Alicia Keys’ show fram og tilbake mellom det enestående og det ordinære, det er litt «in and out of love», mellom sine allerede klassiske hits og nyere dusinvare. Men hun er samtidig en usedvanlig proff entertainer, bortimot komplett som kommunikator og musiker, og med en timing og utstråling som om hun er en veteran i 50-åra. Lysshow og scenografi er i toppklasse. Derfor slipper showet seg heller aldri ned på noe nivå i nærheten av svakt eller direkte middelmådig som sceneartist. Men rastløsheten i repertoarvalget, hvor det synes som hun har vanskeligheter med å velge vekk låter i sin medleyiver, gjør henne også til en mer vinglete og utydelig underholder enn hun strengt tatt behøver å være. I tilfellet Alicia Keys er det liten tvil om at det enkle – hennes beste låter spilt rått og heftig på piano – er det aller beste.