OMSTRIDT: Trond Ali Linstad i spissen for en demonstrasjon i Oslo. Marsjen gikk mot den israelske ambassaden og den amerikanske ambassaden. Det ble holdt appeller foran Stortinget. Foto: Arash A. Nejad / SCANPIX
OMSTRIDT: Trond Ali Linstad i spissen for en demonstrasjon i Oslo. Marsjen gikk mot den israelske ambassaden og den amerikanske ambassaden. Det ble holdt appeller foran Stortinget. Foto: Arash A. Nejad / SCANPIXVis mer

Den kongelige orden

Kong Harald har opphøyd, og så fordømt, en av sine undersåtter. Et snev av middelalder har i noen dager satt sitt preg på landet, skriver John O. Egeland.

TROND ALI LINSTAD kurerer ikke gruff. Det er helt sikkert. Like klart er det at mannen kan brukes til å piske opp storm i en kaffekopp. Denne østkantens Khomeini utfordrer alle liberale prinsipper og misforståelser. Kan ikke antatt gode handlinger gå foran dårlige holdninger? Hvor i ørkensanden skal vi trekke grensen mellom antisionisme og antisemittisme? Er homofobi greit hvis den er religiøst begrunnet og derfor beskyttet av ytringsfriheten? Så mange spørsmål, og så få svar. En ting synes likevel klart: Det er ikke Trond Ali Linstad som er det egentlige problemet. Det er oss sjøl vi møter i døra. Vi har glemt at politiske verdier er til for å brukes. Vi er blitt så bevisstløse at et kongelig brystsmykke får bestemme hva som er normene for akseptabel politisk tenkning.

TORSDAG FORETOK slottet en kuvending. Da meddelte hoffsjef Åge Grutle at tildelingen av Kongens fortjenstmedalje til Trond Ali Linstad blir slettet. Begrunnelsen var rent politisk: Linstads ytringer om jøder og homofile er ikke forenlige med medaljens formål. Kanskje skapte dette litt klarhet hos skaren av tvilere, f.eks. Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås. Under en blydyne av omstendelig refleksjon (kommentaren inneholdt 24 spørsmålstegn), kom Åmås fram til at det er krevende å bestemme «hvor vi skal sette grensene for anstendighet og siviliserthet i et velstående samfunn».

DEN UNDRINGEN deler jeg. Men det er et spørsmål Åmås ikke stiller: Hvorfor skal en kongelig gjenstand, en medalje, ha en slik definisjonsmakt? I form er Linstad-saken en farse, men den underliggende konflikten er brennbar. Avskrelt alt føleri og all pompøsitet, handler saken om det norske samfunnets verdigrunnlag. Hva er våre fellesverdier, og hva er personlige verdier? Da er det ingen liten ting at mange synes å akseptere at kongen og hoffet bruker ordensvesenet til å definere hvem som er verdige borgere i dette landet. Her antar symbolmakten høyst konkret karakter.

I 1913 MANGLET DET bare sju stemmer på at grunnlovens bestemmelser om ordensvesenet ble avskaffet. Når forslaget ikke ble vedtatt, var årsaken at kong Haakon truet med å abdisere hvis han ble fratatt makten over rikets øverste dekorasjoner. Det kan synes som en latterlig, nesten middelaldersk overreaksjon, men som vanlig hadde Haakon 7. sitt på det tørre. Ordener og medaljer er et viktig virkemiddel i det kongelige arsenal. Slike æresbevisninger knytter personlige bånd mellom kongen og en nøye utvalgt elite av folket. Audiens på slottet er en del av ritualet. Over tid spinnes det tusenvis av slike silkebånd mellom kongehuset og de som opphøyes.

SIDEN 1905 HAR de norske kongene tviholdt på at de har en personlig råderett over ordensvesenet. Denne rest av fyrsteveldet er de seinere åra snarere blitt styrket enn svekket. Lindstad fikk sin utmerkelse fra et medaljeråd som utelukkende består av hoffpersonale som gir «Hans Majestet Kongen råd i medaljespørsmål». Vanlige embetsmenn deltar ikke lenger i arbeidet med tildeling av St. Olavs Orden. Det betyr ikke at ordensvesenet er i tilbakegang. Forsvaret har en liste over 162 dekorasjoner som er godkjent til bruk på norsk militær uniform. Det militære Dekorasjonsdirektivet er på atten tettskrevne sider og undertegnet av general Sverre Diesen.

YTRINGSFRIHETEN har stått sentralt i debatten om Linstads medalje. Skal ikke mannen få si hva han vil? Det er riktig at ytringsfriheten er under press, og derfor mer synlig. Samtidig er ytringsfrihetens grunnlag mer tilslørt og mer misforstått enn på lenge. Den er ikke noe alter, men en kamparena. Den er et rasjonelt redskap for å blottlegge motsetninger og avdekke særinteresser. Ytringsfrihet brukes til å veie verdier mot hverandre. Noen - og de er nokså mange - tror ytringsfriheten er en vekt der balansen er fastskrudd. At alle meninger har samme tyngde og verdi. Det er omvendt. Vi bruker ytringsfriheten for å finne fram til de beste og mest samlende verdiene. Det er i en slik prosess at Trond Ali Linstad faller gjennom. Alle som vil kan se at han har brukt livet i den autoritære tankens tjeneste.

Følg oss på Twitter