Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den kontroversielle Hannah Arendt

Som jøde møtte hun sterk motstand i egne miljøer fordi hun allerede på slutten av 2. verdenskrig sylskarpt kritiserte sionismen, den nye jødiske staten og det jødiske lederskapet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HANNAH ARENDT VAR EN tysk, jødisk akademiker som etter å ha blitt arrestert av Gestapo i Hitlers Tyskland ble tvunget til å flykte, først til Frankrike, deretter over havet til USA. Nazismen forandret alt for Arendt, som formelt var utdannet i filosofi og hadde skrevet doktorgrad om Augustin. Se for deg: På denne tiden er hun en statsløs tysk jøde som snakker og skriver haltende engelsk; hennes andre fremmedspråk. Hun har søkt ly i et fremmed land på et annet kontinent. Under slike omstendigheter skaper Arendt sin nye identitet som politisk skribent.

DET SIONISTISKE TIDSSKRIFTET Aufbau ble Arendts base den første tiden fra 1941, og det skulle også bli her hun begynte å utfordre hovedstrømmen av den nye sionisme i flere av sine artikler. Sionismen i USA ble radikalisert som følge av jødeforfølgelsene i Europa. Den amerikanske sionistiske organisasjonen programerklærte kravet om en fri og udelt jødisk stat i Palestina. Arendt var dypt opprørt over denne politikken, som hun i flere artikler på engelsk i tidsskriftet The Menorah Journal og i Commentary beskrev som dødsstøtet for de partier i Palestina som hadde jobbet hardt for forståelse mellom jøder og arabere. Dette mente hun ikke minst var uheldig for jødene selv. Hannah Arendt tar i 1946 et oppgjør med Herzls sionisme i boken «Jødestaten» fra 1896, samtidig som hun ser hvilken markant betydning en del av ideene hadde for den sionismen som grodde frem i løpet av 1930- og 40-tallet. Arendt ser den nye sionismen som en styrking av Ben-Gurions politiske fløy, som i 1945 var en majoritet i Palestina, og som hun mente «gjennom presset av mange urettferdigheter i Palestina og de grusomme katastrofene i Europa har blitt mer nasjonalistiske enn noen gang.» Arendt kritiserer den nye sionismen og den jødiske nasjonalismen i svært krasse ordelag og med analytisk spissfindighet. Hun minner oss om det absurde i at en jødisk stat i Palestina skulle være et svar på antisemittisme og ironiserer over den Herzl-inspirerte tanken om at fiender mirakuløst skulle forvandles til venner i dette området, hvor til og med nazigeneralen Rommel hadde truet. Hun frykter ikke bare nasjonalismen blant jødene, men også at en jødisk stat i realiteten vil være avhengig av andre stater. Morgendagens antisemittisme vil hevde at jødene profiterer på og iscenesetter fremmede makters tilstedeværelse i regionen, og har skyld i de konsekvenser som følger av dette, skriver Hannah Arendt i 1945.

DET VAR SÅ VIDT HUN ikke fikk artikkelen på trykk i et jødisk tidsskrift slik hun ønsket, fordi den ble ansett for å inneholde «visse antisemittiske implikasjoner». Tankene i artikkelen markerer et brudd i Arendts liv og forfatterskap. De fleste som har forsket på Arendts materiale har satt tidspunktet for Arendts hovedkonflikt med jødisk opinion til utgivelsen av boken «Eichmann i Jerusalem - en rapport om ondskapens banalitet», men i det amerikanske jødiske miljøet, som i bunn og grunn er det som er relevant, er det de tankene hun fremmer i artiklene sine i disse første årene i New York 15 år tidligere, under krigen og i de første årene etter, som er interessante. I 1961 reiser Arendt til Jerusalem for å dekke rettsaken mot den tidligere Gestapolederen Adolf Eichmann. Hannah Arendts rapporter fra Eichmann-rettsaken ble først trykket i det amerikanske magasinet The New Yorker og kom deretter som bok i 1963. Debatten i kjølvannet av Arendts Eichmann-artikler og bok kom nærmest som en forlengelse av debatten om selve rettsaken, som var energiladet i seg selv. I noen få, men viktige avsnitt av «Eichmann i Jerusalem» beskriver Arendt sitt inntrykk av hvordan jøderådene i praksis ikke i tilstrekkelig grad hindret Gestapos arbeid med registrering av jøder og deres eiendom før deportasjonene til leirene.

ARENDT GJORDE IKKE NOE annet enn å gjenta det Raul Hilberg hadde skrevet i sin Holocausthistorie, men den nakne, indignerte måten hun gjorde det på og den påfallende sammenhengen i boken om Gestapolederen, gjorde at «Eichmann i Jerusalem» ble en brannfakkel. Hannah Arendt skjøv vesentlige deler av de jødiske miljøene i fra seg, og satte i gang store, følelsesladede debatter i avisspaltene og på møter. Selv om det var Arendts redegjørelse om jøderådenes rolle som skapte mest brudulje de tre første årene etter utgivelsen av boken, så er det begrepet «ondskapens banalitet» som Arendts «Eichmann i Jerusalem» huskes mest for i dag. Mens hun er respektert og noen ganger hyllet for sine teorier om totalitærisme, politikk og revolusjon, er hun nesten aldri anerkjent for sin teori om den banale ondskap. Å bruke et ord som minner om «enkel» og «ufarlig» om nazisten Eichmann, samtidig som hun kritiserte også jøderådene for en moralsk og politisk unnvikelse, var det som fikk begeret til å flyte over for mange. Derfor er hun neppe forstått på dette punktet. Var Adolf Eichmann ufarlig og banal, mens jødene måtte ta en del av skylden for folkemordet selv? Reproduserte denne jødiske kvinnen antisemittisme? Om det ikke var Arendts intensjon, så fant hun sammenfallende karaktertrekk - den feige og grådige moralske unnvikenhet - hos både karrierenazisten Adolf Eichmann og hos enkelte av de jødiske ledere som måtte ha funnet det behagelig å mele sin egen kake, mens de med sitt praktiske samarbeide i beste fall trodde de holdt nazistene unna en ekstra dag.

HANNAH ARENDT UNDERSTREKET at hennes beskrivelser av Adolf Eichmann kun handlet om han slik hun så han. «Eichmann i Jerusalem» er altså ikke en analyse av nazister, eller, må jeg tilføye, jødeledere. Arendts bilde av Eichmann, og i hans skygge enkelte skikkelser fra det europeiske jødiske lederskap, er skremmebilder av det politisk og moralsk unnvikende mennesket. Jeg tror det er her vi skal lete etter en forståelse av hva hennes begrep den banale ondskap er. Arendts idé om det jeg oppfatter som politisk unnvikenhet er som vi skjønner likevel ikke avhengig av nazisme eller egoisme. Den kan opptre døsig og drømmende, men likevel apokalyptisk ideologisk, som den nasjonalismen hun gjenkjente i den Herzl-inspirerte sionismen. «At jeg er jøde betyr ikke det minste for meg personlig, men politisk vil jeg alltid tale på vegne av jødene,» skrev Hannah Arendt til sin aldrende venn og tidligere dotorgradsveileder Karl Jaspers i desember 1946. Hennes kritikk av det jødiske lederskapet og av den gryende og etter hvert oppegående staten Israel kom fordi hun mente de sviktet sine egne, var naive og vek unna sitt politiske og moralske ansvar.