OGSÅ FORFATTER: Krimsjangeren er full av politihelter som ser gjennom fingrene med grov kriminalitet hos kildene sine, for å ta andre og større kriminelle. Den tiltalte ekspolitimannen Eirik Jensen har i krimboka «Attentatet» beskrevet hvordan politihelten – som kan minne om Jensen selv – går langt for beskytte sin informant. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
OGSÅ FORFATTER: Krimsjangeren er full av politihelter som ser gjennom fingrene med grov kriminalitet hos kildene sine, for å ta andre og større kriminelle. Den tiltalte ekspolitimannen Eirik Jensen har i krimboka «Attentatet» beskrevet hvordan politihelten – som kan minne om Jensen selv – går langt for beskytte sin informant. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Jensen-saken:

Den korrupte helten

Jussen har langt tydeligere grenser enn moralen. Ikke bare i fiksjonen, skriver Martine Aurdal .

Kommentar

Gjermund Cappelen kunne ikke sagt det bedre:

«Amnesti», sa han. «En skikkelig avtale. Svart på hvitt, med stempel og underskrift. Full pakke. Skal jeg bidra mot folk av dette kaliberet, skal jeg ha noe igjen. Noe ordentlig.»

Sjur reiste seg. Brettet opp kragen.

«Det eneste jeg kan love deg, er at det er jævlig lite sannsynlig. Det smarteste du gjør er å åpne kjeften.»

Sjur er hovedpersonen i krimboka «Attentatet», som Eirik Jensen har skrevet sammen med Thomas Winje Øijord. Politihelten har forfatterens gamle jobb og er i en liknende konflikt med sjefen som Jensen var med politiinspektøren over ham. Sjur jobber hardt, men uten å fortelle kollegene hva han gjør når. Som leser er det lett å tenke at Sjur har mange likhetstrekk med forfatteren, og at også Jensen nok var en krevende kollega i Oslo politidistrikt. I «Attentatet» beskrives framgangsmåten som nødvendig for å beskytte informanter.

Kriminelle Jari er en av Sjurs mange kilder, og ber i boka altså om nøyaktig det samme som Jensens medtiltalte i Oslo tingrett, Gjermund Cappelen, gjorde i sine første uformelle samtaler med spanerne fra Asker og Bærum politidistrikt. I lydopptakene, som vi har hørt i retten, nektet Cappelen å fortelle noe om Jensen før han fikk forsikringer om at han ville tjene på det. Narkobaronen ble aldri lovet amnesti, men fikk klare forventninger om strafferabatt. Jari får i «Attentatet» løfte om amnesti. Det er en frekk løgn fra Sjur som vil ha opplysninger fra ham. Som i virkeligheten er et slikt løfte umulig, norsk lov tillater det rett og slett ikke.

Krimsjangeren er full av politihelter som ser gjennom fingrene med grov kriminalitet hos kildene sine, for å ta andre og større kriminelle. TV-serien «The Blacklist» handler om en egen avdeling i FBI som samarbeider med USAs mest ettersøkte kriminelle, de lar ham holde på med internasjonal kriminalitet fordi han serverer myndighetene sine hardeste konkurrenter. På film og i bøker er vi blitt vant til gråsonene, der vanskelige hensyn veies opp mot hverandre.

I «Attentatet» går Sjur svært langt for å beskytte Jari, også når det gjelder å skjule hans rolle i hendelsen som boka kretser rundt. Etter norsk lov skulle han selvsagt blitt umiddelbart arrestert. Men i «Attentatet», som i «Blacklist», ser vi hvordan det å la en skurk slippe unna, kan bidra til å felle flere andre og større skurker.

I retten og i selvbiografien «På innsiden» nekter Eirik Jensen for å ha gjort slikt. Han framstiller sitt forhold til kilder som krystallklart, at kjennskap til kriminalitet skal straffes uten unntak. Juridisk er skillet så skarpt, og det er nok derfor Jensen sier det. Moralsk er det imidlertid mulig å forsvare operasjoner i gråsoner, der man ser gjennom fingrene med noe for å oppnå noe større. Akkurat hvor grensa for det akseptable går, er uklart.

Det er bevist at Jensen har ønsket å hjelpe Cappelen ut av saker der han er tatt for besittelse av narkotika til eget bruk, og med å beholde sertifikatet når han har mistet det. Slik er selvsagt småtteri mot virksomheten Cappelen i realiteten har bedrevet, med innførsel av tonnevis med narkotika. Jensen har sagt at han skjønte kilden hadde «kriminell kompetanse», men at han ikke ante omfanget av hva storsmugleren drev med. Politimannen har neppe stilt spørsmål han ikke ville ha svar på, og det er uklart hvor mye han egentlig har visst. Men i fiksjonen ville han fortsatt vært helt, om Jensen lot Cappelen drive kriminell virksomhet, når han samtidig bidro til å etterforske dem over ham i næringskjeden i Europa.

Å se en annen vei og la kriminelle informanter fortsette sin virksomhet, er en type korrupsjon. Det blir en motivasjon for å gi informasjon, og det finnes eksempler på kriminelle som har uttalt at samarbeidet med politiet har føltes som frikort til å fortsette sin virksomhet. Selv om noe av dette samarbeidet er moralsk forsvarlig, er det både etisk og juridisk tvilsomt. Men i fiksjonen er vi altså vant til den korrupte helten, som driver denne typen korrupsjon for et større gode.

Eirik Jensen står imidlertid også tiltalt for å ha mottatt millioner av kroner fra sin kilde Gjermund Cappelen. Her er både jussen og moralen krystallklar: Denne typen korrupsjon kan ikke forsvares. Foreløpig er ikke dette bevist i retten. Spesialenheten har sannsynliggjort et visst overforbruk og en omfattende kontantøkonomi, at oppussingen av Jensens bad aldri ble fullt ut betalt og at politimannen fikk en konvolutt med penger av storsmugleren. Uansett om pengene var et tilbakebetalt lån eller ei, er det småpenger sammenliknet med de titalls millionene Cappelen hevder å ha betalt Jensen. Enten lyver narkobaronen. Eller så har Jensen store summer gjemt bort et eller annet sted.

I så fall er politihelten bare en korrupt skurk, av den typen som straffes hardt – både i fiksjonen og i virkeligheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook