«GODHETSTYRANNI»: Når nordmenn grep tak i etterkrigstidens kjerneverdier, ble handlingene framstilt som «godhetstyranni» av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. (Frp). Foto: Berit Roald / NTB Scanpix
«GODHETSTYRANNI»: Når nordmenn grep tak i etterkrigstidens kjerneverdier, ble handlingene framstilt som «godhetstyranni» av innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. (Frp). Foto: Berit Roald / NTB ScanpixVis mer

Den krenkede majoritet

Om en virkelig ønsker å forsvare det frie og åpne samfunnet må en også tåle høre ting som utfordrer ens verdensbilde.

Meninger

Innimellom føles det som om vi bor i bakvendtland. Mobbere blir framstilt som mobbeofre, solidariske handlinger blir framstilt som usolidariske. Den frispråklige blir framstilt som den sensurerte. Majoriteten vil ha seg frabedt kritikk fra minoriteten. Den store majoritet som i utgangspunktet skal være tolerant ovenfor de mindre gruppene i samfunnet er blitt en eneste stor krenket gruppe.

Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg har hørt noen uttrykke antidemokratiske og diskriminerende holdninger tett fulgt av «men det får en vel ikke si i det her j***a landet», da hadde jeg hatt en god del mer penger å rutte med. Den underliggende meningen er at en ikke får si noe uten å bli stemplet som rasist, mannssjåvinist eller liknende. Det blir sagt relativt ofte, både i private og offentlige sammenheng, og jeg tenkte å utforske den påstanden.

Noen diskusjoner har vi klart å legge bak oss, andre ikke. At jorden er flat eller 6000 år gammel er en tro reservert de færreste. Å si at kvinner i dagens Norge daglig opplever institusjonalisert og systematisert undertrykking som gjenspeiler seg i arbeidsliv, popkultur, barneoppdragelse eller i forhold, er derimot ikke noe som lar seg forbli uimotsagt. Å si at en tramper på folks tær er en underdrivelse, en snarere slår med en hammer ved en slik uttalelse. «Kvinner er vel ikke diskriminert i arbeidslivet?! I dagens Norge har vi lover som sikrer at alle har samme rettigheter!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slike tirader er bare å forvente hvis en ønsker å gå inn i temaet. «Hva skjedde egentlig med å la menn være menn og kvinner..?» Det påstås at gutter naturlig er mer interesserte i traktorer og jenter er født til å drømme om et prinsesseliv. Pseudovitenskap blandes med personlige anekdoter om egne barn som tydeligvis helt uten innflytelse har gått inn i stereotypiske kjønnsroller.

Virkelig indignerte folk er ikke fornøyd med å hevde at menn og kvinner er likestilte i dagens samfunn, men at det i realiteten er menn som er de undertrykte og diskriminerte. Det er ikke så nøye å se på statistikken rundt vold i nære relasjoner, seksualisering av kvinner (og nå våre ungdommer), alle slags filmer som maler kvinner som ofre og svake og menn som sterke helter. Program som glorifiserer primitive mansstereotyper i beste sendetid er trivielle unntak for den som føler at en ikke lenger kan si at «feministene hjernevasker våre barn gjennom TV» uten å bli stemplet som mannssjåvinist. For det kan en jo ikke si i dette landet lenger! Eller?

Og hvor mange ganger har jeg ikke sett en Facebook-kontakt dele det notoriske sitatet som er påstått komme fra Australias tidligere statsminister Julia Gillard? Innlegget, som er en appell til alle innvandrere, innledes selvfølgelig med den kjente formuleringen «jeg er på ingen måte rasist», og Gillard påstår at det er absurd at innvandrere er skruppelløs nok til å klage på flagget, troen, livsstilen vår og alt annet mellom himmel og jord. Gillard er tydelig provosert over innvandrernes utakknemlighet og urimelige krav til samfunnet, og har et tydelig budskap: ingen tvang deg hit, og ingen tvinger deg til å bli.

Det er interessant å se hvor mange dette innlegget resonnerer hos, og som etterspør flere folkevalgte som skal ha mot til å si det «de fleste tenker». Dette er oftest de samme som påstår å være de største forsvarerne av demokratiets grunnleggende friheter: ytringsfriheten, religionsfriheten og tankefriheten. Men hva er det de egentlig krever av andre ikke-etniske norske borgere? De krever at de skal gi avkall på disse grunnleggende frihetene, at de skal gi avkall på retten til å kunne være kritiske til sine omgivelser. Skal det skje endringer i samfunnet bør det være et resultat av etnisk norske borgeres mobilisering. De tyr fort til antidemokratiske tiltak når de føler seg krenket: ut av landet, forsvinn og kom aldri tilbake!

Eller prøv å diskutere hva det egentlig vil si å innlede en bekjentskap ved å spørre «hvor er du født?», bare basert på en utdatert bilde av en nordmann. At spørsmålet er et resultat av folks utseende er tydeligvis ikke relevant, bare intensjonen bak spørsmålet. Heldigvis holder ikke «intensjonsargumentet» i andre sammenhenger, som for eksempel ved fysisk oppdragelse av barn, men det blir fort glemt når vi skal snakke om spørsmål knyttet til etnisitet og institusjonalisert rasisme. Innvandrere som klager over negative stereotyper anklages for å være sensitive, sensurerer debatt eller til og med den verste av alle tenkbare scenarier: hen vil erstatte «norsk kultur» med noe annet!

Mantraet om at man ikke kan si noe om for eksempel innvandrere er blitt gjentatt så mange ganger at det blir godtatt som en sannhet, men faktum er at det er blitt politisk korrekt å undertrykke dem som allerede er undertrykte. Hva som derimot er tabu og skaper indignasjon bortenfor alt tenkbart, er å påpeke eller insinuere at noen har uttrykt seg krenkende. Da flyktninger som druknet i Middelhavet gikk fra å være tall til medmennesker, og det store flertallet av nordmenn ønsket dem velkommen, ble det for mye for Frp?s Sylvi Listhaug. Når nordmenn grep tak i etterkrigstidens kjerneverdier, nemlig solidaritet for medmennesker, åpenhet og raushet, ble handlingene framstilt som en «godhetstyranni som rir Norge som en mare».

Ikke engang kirken ble spart for kritikken fra Listhaug. Og la oss ikke glemme Frp?s nestleder Per Sandberg, som stolt poserte med t-skjorten «Good Journey» og bildet av et anker samtidig som bildet av den tre år gamle Aylan Kurdi fortsatt var ferskt i minnet hos oss.

Om en virkelig ønsker å forsvare det frie og åpne samfunnet må en også tåle høre ting som utfordrer ens verdensbilde. Majoriteten burde ikke bruke sin størrelse og makt som medfølger for å kvele samfunnskritikk, men heller ønske kritikken velkommen. I det frie samfunnet må vi tåle å bli krenket uten å ønske og ta på oss offerkofter og iverksette totalitære tiltak. Eller kanskje alle dem som tyr til antidemokratiske løsninger selv burde reise til andre land som praktiserer det de foreslår? Og la oss som liker at vi er forskjellige, tolerante og åpne, leve i fred. Men det kan en vel ikke si i det her jævla landet?