Den kriminelle kunsthistorien

I den nye Sentrum Politistasjon fins et landskapsmaleri som bærer signaturen Edvard Munch. Høyt henger det, og for opphavsmannen - som ikke var Munch men Casper Caspersen - ble bildets skjebne en sur historie, som endte med ni måneders fengsel i 1959.

Tilfellet Caspersen er et av de mange kjente eksempler på kunstsvindel fra forrige århundre, som Johannes Rød trekker fram i sin nye bok «Falsk _ kunst som forfalsking, forfalsking som kunst». Dette kriminelle kapitlet ved norsk kunsthistorie skriver seg inn i en lang tradisjon, som strekker seg sekler tilbake før møbelsnekker Caspersen falt for fristelsen til å berike seg på Munchs navn. Svindelen aksellererte med utviklingen av kunstmarkedet på 1800-tallet, hvor forfalskingen av franskmannen Camille Corots populære malerier er et kroneksempel. Eller som det så ofte siteres:

«Av Corots 700 originalarbeider befinner 8000 seg i USA».

LIKEVEL VAR DET DE MANGE avsløringene og skandalene omkring dem i det 20.århundre, som skulle ryste den internasjonale kunsthandelen, rokke ved kunsthistorien og gi gjenlyd i offentligheten. Her blir Caspersen-saken som ei pølse i slaktetida, og ikke minst når man ser den i lys av massakren på Rembrandts livsverk. I 1913 talte oevre-katalogen etter mesteren nesten 1000 malerier, mens på 90-tallet var verksmengden redusert til mindre enn 300. Med moderne analysemetoder har «Rembrandt Resarch Project» laget mannefall blant kunsthistoriske eksperter, og ført til at museer verden over har måttet degradere tidligere høydepunkter i sine samlinger.

Rød setter først og fremst fokus på de mest åpenbare kunstsvindlerne fra et århundre, hvor forfalsking ellers har omredigert historiske hendinger, retusjert vekk politiske personer og manipulert merkevarer i stor stil. Han velger _ kanskje klokelig _ å unngå det grå grafikkmarkedet, etter som forretningsadvokater og avansert teknologi gjør bevisbyrden nesten umulig i dette minefeltet. Men med historiene om herostratiske berømtheter som hollenderen Han van Meegeren og ungarske Elmyr de Hory gir Rød innsikt i en kunstverden med både lyssky metoder og mafiamentalitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BÅDE DEN KLASSISK FASCINERTE van Meegeren og modernist-epigonen de Hory var teknisk dyktige malere, men begge mislyktes med å få gjennomslag for sine egne og tomt virtuose arbeider. Selv i 1920-åra med ulike former for klassisisme og ny saklighet som ledende tendenser, var ikke habil «gammelmesterlig» teknikk tilstrekkelig for å gi van Meegeren et marked. Det gjorde ham ikke bare hatsk overfor det samtidige kunstlivet, men ble også en spore til å imitere tradisjonens metoder til fullkommenhet. Det tok van Meegeren år, for lerretene måtte stamme fra riktig periode og pensler, pigmenter o.l. skulle bearbeides på 1600-tallets manér.

Han lyktes i det tekniske å legge seg forbløffende nær Veermer van Delft, men i dag kan det virke merkelig at et motiv som «Kristus i Emmaus» kunne gå for god fisk i 1937. Slik det nå henger i Boymans van Beuningen-museet i Rotterdam, eier det elementer av forbildet men karakteren er en annen. Van Meegeren ble ikke avslørt før etter krigen, da det kom for dagen at han hadde vært delaktig i en transaksjon med Hermann Göring om et Vermeer-maleri. I åpen rett fortalte han om sju forfalskinger solgt som autentiske gamle mestere, men dette ble ikke trodd før et tilsvarende produkt ble penslet ferdig under overvåkning bak lås og slå.

JOHANNES RØD KJENNER IKKE BARE van Meegeren-saken som sådan, men er en spennende veiviser fordi han faglig behersker stoffet på både den tekniske og teoretiske siden. Med Elmer de Hory har han ikke bare en forfalskers produksjon av blant annet Matisse og Modigliani å forholde seg til. Her handler det også om de forfalskete framstillinger, som ulike involverte har skrevet om svindleren _ som selv diktet sin biografi og opptrådte med forskjellige identiteter. Clifford Irvings bok om de Hory fra 1969 heter typisk nok «FAKE», og forfatteren ble seinere utropt som «årets svindler» av Time Magazine for sin falske biografi den mystiske milliardæren Howard Hughes.

I motsetning til van Meegeren som døde i fengselet, ble Elmer de Hory en feiret celebritet i det dekadente jetset-miljøet på Ibiza etter avsløringene. En stakket stund kunne han også leve godt på egensignerte arbeider _ som siden ble forfalsket av andre og mindre dyktige svindlere! Dette stoffet ga også grunnlag for filmen «Almost True. The Noble Art of Forgery», som Rød var sterkt delaktig i.

Maleren med adelsnavnet og Clifford Irving spilte også hovedroller i Orson Welles' finurlige film «F for Fake» fra 1973. Den baserer seg på flere av de samme dokumentaropptakene av mannen som trolig het det ungarsk alminnelige Elemér Horthy, og muligens var født i 1905.

Dataene om Casper Caspersen er mer håndfaste, og møbelsnekkerens bruk av stjålne blindrammer fra Munchs atelier var enkle «ekthets-tricks» i forhold til det andre forfalskere benyttet. Likevel framstår kunsthandelen selv som den største svindleren, og en annen fusker i faget _ engelskmannen Tom Keating _ hadde god grunn til å betrakte 50-åras britiske kunsthandlere som «en rase uten moral». Situasjonen er utvilsomt endret siden den gang, og den tradisjonelle connaiseurens attribuering har måttet vike for ny kunnskap og nye metoder. Men så lenge et umettelig kunstmarked består vil også forfalskningene fortsette.