Den kule kapitalismen

En verdenskjent sosiologisk profet er død. Og hylles for spådommer som overhodet ikke slo til.

Splittet: Daniel Bell skrev at framtida ville bli preget av pragmatisme, konsensus, færre konflikter. Så kom Vietnamkrigen og splittet det amerikanske folk, skriver Kjetil Rolness. Bildet viser Jane Rose Kasmir som holder en blomst foran soldater under demonstrasjon mot Vietnamkrigen i 1967. Foto: Scanpix
Splittet: Daniel Bell skrev at framtida ville bli preget av pragmatisme, konsensus, færre konflikter. Så kom Vietnamkrigen og splittet det amerikanske folk, skriver Kjetil Rolness. Bildet viser Jane Rose Kasmir som holder en blomst foran soldater under demonstrasjon mot Vietnamkrigen i 1967. Foto: ScanpixVis mer

VITENSKAPEN om framtida har intet forskningsobjekt, sa Emil Durkheim, en av sosiologens stamfedre. Forskere kan bare vite hva som er, eller har vært, ikke hva som skal bli. (Bortsett fra medias økonomieksperter, som alltid vet om renter, aksjer og priser skal opp — eller ned.)

Like fullt har mange av Durkheims etterfølgere utgitt seg for spåmenn med stor selvsikkerhet. Spesielt de med hang til samtidsdiagnoser og kulturkritikk i det brede, overordnede format. «Jeg har spesialisert meg i generaliseringer», uttalte en av dem, som gikk bort i forrige måned, 91 år gammel.

I den engelskspråklige pressen har han fått nekrologer verdig en profet. Han forutså angivelig kommunismens fall og framveksten av Internett. Her hjemme har det vært ganske stille, men en av våre skarpeste stemmer, Nina Witoszek, uttalte nylig til Aftenposten: «Daniel Bell er en favoritt som har hatt rett hele veien». Sjelden har hun tatt mer feil.

DANIEL BELL (1919-2011), professor, forfatter, redaktør og en av Amerikas mest profilerte intellektuelle, er blant annet kjent for sitatet: «Jeg er økonomisk sosialist, politisk liberaler og kulturelt konservativ». Mindre berømte tenkere har siden flottet seg med samme signalement, deriblant Rune Slagstad og Bernt Hagtvet. Men Bell fikk ufortjent rykte som nykonservativ, noe som kan forklare av han ikke ble oversatt til norsk på det radikaliserte 1960- og 70-tallet.

Like fullt nevnes han ofte i samme gode selskap som Jürgen Habermas (borgerlig offentlighet), Richard Sennett (intimitetstyranniet) og Christopher Lasch (narsissisme), alle tenkere som skildrer overgangen til det (post)moderne samfunn. To av Bells bøker, «The End of Ideology» (1960) og «The Cultural Contradictions of Capitalism» (1976), figurerte på Times Literary Supplements liste over de 100 mest innflytelsesrike bøkene etter 2. verdenskrig. Med «The End of Ideology» og seinere tittelen «The Coming of Post-Industrial Society» (1973), er han blitt tilkjent opphavet til fraser som allerede var i omløp. Og hva med innholdet?

I «THE END OF IDEOLOGY» hevder Bell at de store politiske ideologiene (marxisme, fascisme) hadde utspilt sin rolle som (destruktiv) historisk drivkraft. Framtida ville bli preget av pragmatisme, konsensus, færre konflikter. Hva skjedde? Vietnamkrigen splittet det amerikanske folk, marxismen fikk nytt liv på sekstitallet, i likhet med «black power», feminisme, freds- og miljøbevegelse.

Mot slutten av 1970-tallet kom et nykonservativt backlash, like ideologisk fundert. Etter kommunismens død har vi stemt fram oss sobre, kompromissøkende ledere som Barack Obama og Jens Stoltenberg. Men sentrumsidyllen trues av aggressive Tea Party-bevegelser eller politisk islam, en «total ideologi» av akkurat det lidenskapelige, trosbaserte slaget som Bell anså som utgått på dato i 1960.

BELL KUNNE NEPPE lest sin egen tid dårligere, eller tatt mer feil om framtida, men han fortsatte med en ny forutsigelse: Det postindustrielle samfunn. I dag en selvsagt realitet. Eller?

Ingen kan bestride boomen i tjenestesektoren og funksjonærsjiktet, eller den økte betydningen av informasjon og kunnskap i sosialt og økonomisk liv, men Bells skildring av et kvalitativt tidsskille er både teoretisk og empirisk tvilsom. Mye av tjenesteveksten kan forklares med resesjon, feminisering av arbeidsstyrken og outsourcing av produksjon til lavkostland. Bells vakre tanke om en «ny bevissthet» som skaper et «caring society» var også tatt ut av lufta. Boka preges av teknologisk determinisme uten hensyn til politikk, makt, kapital, klasser. Dette i et tiår preget av klassekamp fra oven, der amerikanske arbeidstakere mistet både rettigheter og lønn. Mye industriarbeid ble erstattet med dårligere betalt manuelt tjenestearbeid.

DEN TREDJE av Daniel Bells kanoniserte bøker anbefaler Witoszek som høyaktuelt lesestoff: «'The Cultural Contradictions of Capitalism' kom i 1976, og der forutså han at det 21. århundre ikke ville dreie seg om kvinner eller IT eller Kina, men om kulturens hevn, om kulturen som årsak til konflikter. Og han spådde at det 21. århundre ville by på en dominoeffekt av kriser som har etiske årsaker.»

Witoszek nevner finanskrisen, skapt av røverkapitalister. Men hvor så Daniel Bell grådighetskulturen? Ikke blant eiere, ledere og meklere, men blant forbrukerne. Du og jeg! Det er vi som er blitt glupske, overflatiske, selvopptatte. Forfallet startet ifølge Bell i kunsten, med modernismens anslag mot borgerlige konvensjoner, seinere popularisert gjennom «hip-drug-rock culture» (sic), mote, reklame og pornografi.

Overalt framheves selvrealisering og hedonisme framfor selvdisiplin og utsatt behovstilfredsstillelse, de borgerlige dyder som skapte kapitalismen. Dagens bedrifter vil ha ansatte som jobber hardt og tenker karriere, men deres egne produkter og annonser fremmer bare øyeblikkets nytelse. Alarm! De ansatte risikerer å bli «straight by day and swingers by night».

MOTSETNINGEN er for lengst løst. Arbeid er blitt en lek. Vi skal være kreative, nysgjerrige, emosjonelle og personlige på kontoret. Det er like fint å jobbe som å danse. Folk jobber hardere enn noen gang, selv med klatrevegg i lobbyen og slipsløs fredag. De er liberale og uformelle, men grøsser av umoralen i «Mad Men». De går på kaffebar, ikke bar. Selv fritida — spise sunt, trene mye! -står i disiplinens tegn. Borgerlige bohemer spiser ikke potetgull foran TV-en.

Slipp tankene fri! Slå deg løs! Vær deg selv! Nå lærer du det på BI. Hippieverdier er for lengst blitt kapitalens kredo. Motkulturen som Bell avskydde, har født en rekke visjonære rockestjernekapitalister: Richard Branson (Virgin), Steve Jobs (Apple), Ben Cohen and Jerry Greenfield (iskremimperiet Ben & Jerry's). De hylles av like utradisjonelle managementguruer som ber oss bryte regler, være gærne, «utnytte fantasiens og følelsenes siste tabu». Ikke for å omvelte samfunnet, men for å bedre bedriftens inntjening. Opprør i bunnlinjas tjeneste. Som Kjell A. Nordström sier: «Tenk på hva homser og bohemer gjør for den økonomisk veksten».

FRAMVEKSTEN av den hippe, kule kapitalismen var godt synlig allerede på 1970-tallet, men Daniel Bell satt på kontoret, med hodet fylt av teori. Hva kan vi lære av dette? Store tenkere tar feil. Mindre tenkere leser store tenkere med overdreven respekt. Og det er fortsatt vanskelig å spå. Spesielt om framtida.

Innflytelsesrik: Daniel Bell skrev flere innflytelsesrike bøker. Foto: Scanpix
Innflytelsesrik: Daniel Bell skrev flere innflytelsesrike bøker. Foto: Scanpix Vis mer