Den kultiverte krangel

Jeg skal PÅ INGEN MÅTE påstå å vite hvordan Jostein Gaarder har det, men nå er også JEG lansert i utlandet. Min Elvis-bok fra i forfjor har funnet sin danske språkdrakt, og jeg ble invitert til København (Kongens by, må vite!) for å forklare hvorfor en harry våpensamler med dårlige matvaner er den viktigste kulturelle pioner i moderne tid.

Begivenheten fant sted på den årlige bokmessen. Det var lørdag formiddag. Mange hadde forvillet seg til standen. Forleggeren smilte i skjegget. Og jeg kom for seint. Heldigvis. Den heseblesende ankomsten, fem minutter etter skjema, ga en ubetalelig surrealistisk gevinst. Over scenen sto navnet mitt skrevet med store bokstaver på en lystavle. På podiet satt en mann på min alder, kledd i svart dress, som meg, og høytleste fra en bok som i hvert fall ikke jeg hadde skrevet. Jeg trodde forstanden var i ferd med å spille meg et lite puss, da jeg hørte noen kommentere: «Han taler sgu' godt dansk, den nordmann!»

Oppleseren viste seg å være intervjueren, Klaus Lynggaard, tidligere ansvarlig for «rytmisk musikk» i avisa Information, og forfatter av blant annet «Verdens 25 Bedste Rock- og Popalbums», som altså inneholdt en lovprisning av Kongens «Sun Sessions». Følgelig: Intervjueren kunne og mente noe om emnet. Han var betalt av forlaget, samtalen foregikk i ren promotionhensikt, men det opptok ikke Lynggaard. På klassisk dansk maner - innsiktsfullt, velmodulert, og blid som en legokloss - kom han med flere ertende utfordringer: Var Elvis virkelig så kulturelt marginalisert som jeg påsto? Kunne man virkelig si at Elvis' geni besto i å bevege oss med floskler, når disse nettopp ikke var floskler på femtitallet? Og hva mente jeg med at «Elvis' vedvarende popularitet vitner om et emosjonelt savn i det moderne hverdagsliv»?

Ooops. Her ble ikke forfatteren strøket med hårene, men vekket til dyst! Jeg måtte faktisk tenke etter. Jeg måtte presisere og utdype spissformuleringene. Jeg måtte kort sagt skjerpe meg! Og det gjorde forhåpentligvis at publikum fikk et større utbytte enn en muntlig vaskeseddel.

Det slo meg etterpå at man sjelden opplever slikt i Norge, selv om samtaler med lys levende forfattere nå foregår på annethvert kjøpesenter. Det rår en tilstand av lutter velvilje, også når arrangøren ikke skal selge bøker. Man bærer inn lenestolene, tenner stearinlysene, og så har man liksom skapt en kjempefin litterær stemning, dere. Intervjueren mangler ofte peiling, men aldri respekt. Det er ingen motstand å spore, ingen egne lesemåter. Tilskuere som ikke allerede digger intervjuobjektet, kunne like gjerne overvært trykkingen av boka. Og vi vet hvor mønsteret stammer fra: Bokbadet.

Denne liveversjonen av Bokklubben Nye Bøkers Bokspeilet, en langtekkelig reklamespot for Månedens Bok forkledd som statlig TV-utsendelse, har skapt den misforståelse at enhver forfattersamtale må foregår i KOSENS tegn.

Anne Grosvold vippet maktmennesker av pinnen som politisk journalist. Som «bademester» er hun servilitetens yppersteprestinne, seilende under falsk, populistisk flagg. Jeg har selv blitt intervjuet av denne ettertrykkelige representanten for «kvinnen i gata». Det startet slik: «Du, det står på baksiden av boken at den er «utstyrt med over to hundre illustrasjoner i glorete sort og hvitt.» Det må jeg si er ganske morsomt.» Ja visst. Og så videre. Hun hadde åpenbart ikke orket å åpne permene. Før et dybdeintervju er Grosvold bedre forberedt. Hun vet hva hun skal legge i munnen på forfatteren. Erlend Loe ble sittende og gjenfortelle anekdoter fra «L», mens Anne lo og lo. Den naiv-ironiske sydhavsfareren slapp å bli stilt til ansvar for reisen, kommentere boka som litteratur, eller reflektere over sin rolle som talsmann for en tidsånd. Når Bokbadet får kvinnebesøk, skaper den folkelige Grosvold en ny form for eksklusivitet: syklubben. Det interne damepludder.

Intervjuet med Elizabeth «Bitch» Wurtzel burde vært vist på Journalisthøgskolen til skrekk og advarsel. I noe som fortonte seg som «100 års tosomhet» satt programlederen og humret sammen med en medisinert medsøster som hevdet kvinnens rett til å være «uforutsigelig».

Vi fikk også tre tonn sladder om kona til O.J. Simpson. Ordet feminisme ble ikke nevnt en gang. Slikt gjør hjemturen med danskebåten til en delt fornøyelse. Særlig under lesing av Politikens søndagsutgave. I sin faste spalte hopper Carsten Jensen i strupen på landets to fremste litteraturkritikere, Lars Bukdahl og Erik Skyum-Nielsen, med en blodtørstighet vi aldri finner i norske aviser. Her hjemme får vi i beste fall små hanekamper, som den mellom Ari Behn og Tore Renberg. Man leser aldri giftige, velformulerte innlegg som fratar navngitte, etablerte autoriteter all ære.

Sist vi så nidportretter i norsk presse, av forlagssjefene Geir Mork og William Nygaard i bladet Prosa, ble det ramaskrik. Selv om man slår så høyt på statusstigen som det er mulig, sier det mange mener, og tar folk for deres meninger og makt, får man smekk for å drive personhets. Hvordan forklare den lammende høfligheten på dette området? Norsk skinnenighet og konfliktskyhet har lang tradisjon. Mange norske småborgere tror også at dannede mennesker ikke krangler. De burde se det tyske diskusjonsprogrammet «Das Literarische Quartett». De faste deltakerne har høy kompetanse, sterk personlighet og - ingen hemninger. Man går ikke av veien for utsagn av typen: «Du er en idiot hvis du liker den boka.» Spesielt skarp i tunga er tungvekteren Marcel Reich-Ranicki, som en gang fortalte panelets eneste kvinne at hun leste erotiske romaner på en «frigid» måte. Hun nektet å delta i flere programmer. Den kultiverte skittkasting tar litteratur mer på alvor det evige kosepjatt. Og gir dessuten et riktigere bilde av hva litteraturkritikk handler om: å felle dommer. Helhjertet og nådeløst.

Smaksspørsmål er ikke hevet over kritikk, men utgjør faktisk kjernen i litteraturdebatten. Strid og splid er naturtilstanden i en levende kultur. Bare ikke i norsk offentlighet, og særlig ikke på norsk TV. Navnet på programmet «Leseforeningen» sier alt: Vi er forente i lesingen. Lesing er bra. Bøker er bra. Som svak kulturnasjon tror vi at det er veldig viktig å verne om kulturen

SOM SÅDAN. Eller som programleder Renberg pleide å si: «Jeg simpelthen elsker litteratur!» Dette er en løgn (bare idioter sluker alt) som gjør litteratur og kultur en bjørnetjeneste.

Alternativt forslag til NRK: Slipp Georg Johannesen og tre andre bråkebøtter løs på skjermen, og gjør det «smale» bredt! «Das Literarische Quartett» har svært høye seertall, og forklaringen er enkel: En god krangel er aldri kjedelig.