FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Den kulturelle pengesekken

Det er ikke greit å si hva som er verst: En ledelse som forsøker å lure deg, eller en ledelse som faktisk mener det de sier når de sier kjipe ting.

Kommentar

Det er alltid interessant å høre hva ledere sier når virksomheten sliter med økonomien. I så måte er statsråder en egen sjanger: Skulle man, som tilfeldig tilhører, tro det som blir sagt på pressekonferansen vil man utvilsomt konkludere med at dette er det beste budsjettet, lagt fram av den fremste statsråden, i den ypperste regjeringen landet vårt noen gang har sett. Derfor er overraskelsen stor når man, i dagene som kommer, stadig hører om uføre som blir fattigere, syke som mister behandlingstilbudet og nasjonale institusjoner som kneler under børen av vedlikeholdsutgifter og pensjonsforpliktelser.

Nå er det mange bransjer jeg vet lite om. For alt jeg vet, kan det godt tenkes det er mer fair i yrker som ikke later som om de er opptatt av noe annet enn å tjene mest mulig penger på mest effektive vis. Sånn sett er det ikke overraskende om en som er ansatt i, la oss si et investeringsfond, får beskjed om at «du tjener ikke inn nok penger til at vi er fornøyd med deg. Der er døra. Ha det bra». En sånn beskjed er sikkert kjip, men skvær nok på sitt vis. Har du en jobb hvor du måles etter hvor mye penger du drar inn, må man tro det er enklere å akseptere premissene for ansettelsen enn om du er ansatt for – la oss si – å bidra til å bygge et norsk miljø rundt utøvelsen av kunstnerisk virksomhet innen et bestemt felt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I fjor mente ledelsen ved Den Norske Opera at de måtte kutte i faste ansettelser på grunn av økonomi: I likhet med alle store virksomheter og bedrifter har pensjonsreformen ført til en gigantisk pensjonsregning for arbeidsgivere, også i statlige virksomheter. Dermed kan ulike kulturministere skryte av at det aldri har vært gitt mer penger til kulturen, samtidig som teatersjefer landet rundt gråter over at de har fått så altfor lite til å kunne dekke løpende utgifter: Så lenge økningen fra staten er lavere enn det som skal betales ut i pensjonsforpliktelsene, som staten tidligere tok regningen for, får institusjonen i realiteten mindre penger å rutte med. For operaen er problemet enda større enn for andre institusjoner: Siden dansere går av med pensjon når de er 41 år gamle og operasolister når de er 52, blir pensjonsforpliktelsene etter hvert så høye at det vil knekke ryggen på hele virksomheten. Som unektelig ville vært dumt når vi nå først har brukt 4,2 milliarder kroner på å bygge det moderne praktverket.

I år mener fortsatt ledelsen ved Operaen i Oslo at de må kutte i faste ansettelser. Av en eller annen grunn har de sluttet å si at det er av økonomiske grunner. Nå melder den påtroppende nye lederen, Annilese Miskimmon, at hun vil slutte med faste ansettelser av «kunstneriske hensyn». Tanken er altså å bruke midler de sparer på faste ansettelser til å leie inn – må vi anta – internasjonale stjerner. Eller potensielle stjerner. Eller, i det minste, sangere som takker ja til midlertidige kontrakter på ett til fem år av gangen.

Det høres bra ut – for ledelsen og bunnlinja. Det høres verre ut for dem som ikke blir fast ansatt. Og ambisjonen om å bygge opp norsk kompetanse og et kunstnerisk miljø må anses som tom retorikk. Fra andre bransjer som beveger seg bort fra faste til midlertidige ansettelser vet vi ganske mye om hvordan det går og hvem som betaler prisen: «Man» sparer penger gjennom langt dårligere pensjonsavtaler, svakere forhandlingsmuligheter, dårligere kompensasjonsordninger og lavere lønn.

De siste undersøkelsene av norske kunstnere viser både at det står relativt dårlig til med økonomien, og at tiden de bruker på «kunstnerisk virksomhet», til fordel for annet arbeid, har sunket betydelig de siste tjue årene. Undersøkelsene viser også et tydelig skille mellom fåtallet, som er fast ansatte kunstnere, og det store flertallet som ikke er lønnsmottakere. De som ikke er ansatt noe sted tjener lite, og de faller også utenfor en rekke av de velferdsordningene andre tar for gitt, som sykepenger fra første dag. De har også svært ustabil inntekt og de har problemer med å få lån. Med unntak av de få store, kommersielle suksessene – de ulike kunstnergruppenes Jo Nesbø – tjener norske kunstnere så lite at vi som leser, lytter og ser på visuell kunst skal prise oss lykkelig over at de holder ut og holder på.

I så måte skulle diskusjonen – hvis vi nå en gang tenker at vi er, ønsker å være og skal fortsatte å være en nasjon med egen kultur – ha handlet om hvordan vi sikrer flere kunstnere trygghet i arbeidslivet. I hvert fall arbeidsro nok til at de kunne jobbe med det de skal, å bli best mulig til det de holder på med. Altså å skape best mulig kunst. Vi skulle altså ha diskutert om det ikke er på tide med flere faste ansettelser, ikke færre ved institusjonene. Om det kanskje var på tide å sikre frilansere bedre forsikrings- og pensjonsordninger, flere flerårige arbeidsstipender og juridisk hjelp ved inngåelse av kontrakter og kontraktsbrudd. Ikke minst burde det være politisk enighet om å endre pensjonsloven: Når Stortinget først bevilger en del penger til store kunst- og kulturinstitusjoner, så er det dumt om pensjonsforpliktelsene de selv har vedtatt fører til at husene ikke har råd til å holde seg med kunstnere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook