Den kunnskaps-baserte idretten

Norsk toppidrett har fått mye fokus, og noe kritikk, de siste månedene. Manglende fremgang i flere av våre viktige sommeridrettsgrener, blant dem friidrett, har ført til at noen - med rette - har lett etter løsninger. Blant dem som har vært mest på banen, er Olympiatoppen, norsk idretts øverste organ for toppidrett-satsing. Et av deres hovedbudskap har vært: Norske toppidrettsutøvere trener generelt for dårlig. I en kronikk i Dagbladet 8. oktober i år kommer Gunn Engelsrud og Anne Leseth med kritikk av Olympiatoppen og norsk toppidrett. En kritikk som etter min mening savner faglig forankring og innsikt i hvordan norsk toppidrett anno 1999 egentlig fungerer.

Det hersker ingen tvil om følgende: Har man først satt seg ambisiøse mål, som for eksempel å bli verdens beste i sin idrett, er det ikke realisme i disse målene hvis man tror at disse kan nåes gjennom lure snarveier, som f.eks. å trene mindre enn konkurrentene. Olympiatoppen sitter med mengder av dokumentasjon som viser at norske idrettsutøvere som ikke lykkes internasjonalt, generelt sett trener mindre og dårligere enn sine konkurrenter. På den andre siden: Norske utøvere som lykkes, trener bedre enn sine konkurrenter - både i innhold og i mengde. De som er kritiske til dette faktum, taler mot bedre vitende.

Et viktig element i debatten om norsk toppidrett, ja, om all type toppidrett, er kunnskap. Kunnskap blir av mange ofte sett på som noe som først og fremst kan standardiseres i form av prinsipper og teorier, der vi ønsker å minimalisere den ødeleggende effekten fra våre sanser og subjektive erfaringer. Dermed blir teori viktigere enn praksis, og fornuft viktigere enn kropp. Jeg mener vårt samfunn hittil har vært lite villig til å vektlegge kunnskap tilegnet gjennom erfaringer, selv om for eksempel næringslivet i stadig større grad ser ut til å vektlegge praktisk erfaring fremfor teoretisk kunnskap. Så også i idretten. I kunnskap, som oppsamlet erfaring, vektlegges den «tause» kunnskapen i stedet for den teoretiske kunnskapen. Taus kunnskap er svært personlig og knyttet til handling. Det å foreta bestemte bevegelser når du går på skøyter, og finne det rette steget på en 800 meter, å få flyt i laget - er å få til den beste koordinasjon i utføring av prestasjoner. I utøvelsen av sin idrett har alle topputøvere innbakt sin subjektive innsikt, intuisjon og tause kunnskap når de presterer. Slik finner de rytmen.

Toppidretten må, og skal, anerkjenne utøvernes individuelle erfaringer som gyldig kunnskap. Men denne kunnskapen må synliggjøres, og spres til andre. En kritisk suksessfaktor for videreutvikling av norsk toppidrett er nettopp å gjøre denne typen individuell kunnskap mer kollektiv og tilgjengelig - uten å vurdere og dømme den direkte opp mot teorier, prinsipper og tester som foretas. Poenget blir å integrere disse kunnskapstypene. Det er etter min mening toppidrettens største utfordring når det gjelder kunnskapsutvikling.

Gjennom hele 90-tallet har norsk toppidrett i stadig sterkere grad lagt vekt på å utvikle «24-timersutøveren». I all utdanning og utvikling av utøvere og trenere blir helheten tillagt avgjørende betydning. Med helhet menes også tilrettelegging av forhold for å kunne ha et privatliv, familie, ta utdanning og fylle livet med annet, meningsfylt innhold enn bare idrett. Det er derfor feil når noen hevder at det i toppidretten blir mindre og mindre plass til sammensatte mennesker, og at den mer og mer preges av A4-utøvere.

Min påstand er at det er de sammensatte som oppnår resultater, nettopp fordi de henter sine impulser - sin kunnskap - fra mange ulike hold, og klarer å sette denne inn i både en sammenheng og perspektiv. Olympiatoppen har også snakket mye om «utøvervekta», som betyr balansen mellom å bare bli trent og det å utvikle utøverne til å bli sine egne trenere. Norsk toppidrett legger avgjørende vekt på å selvstendiggjøre utøveren, blant annet gjennom tilegnelse av kunnskap og gjennom selv å lytte til kroppens signaler. Toppidrettsutøvere er mer kunstnere enn trofaste slitere. Det er derfor viktig at disse individualistene utfordres gjennom å forsøke å skape et dynamisk fellesskap innen toppidretten, der alle aktørene blir utfordret til sin egen praksis, på en positiv måte. Dermed er det viktig at utøverne utfordres på egen praksis når det gjelder intensitet, innhold og mengde på treningen. Det er for øvrig også slik at det finnes både god og dårlig teori, akkurat som det finnes mye god og dårlig praksis og erfaringer. Det å lytte til kroppen er sikkert bra mange ganger, men det er heller ikke dumt å foreta medisinske tester og undersøkelser enkelte ganger.

Det er ingen tvil om at norsk idretts suksess på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet i stor grad skyldes et systematisk arbeid med kompetanseutvikling på mange plan. Viktig har også vært kompetanseutveksling mellom de ulike idrettene. Et uttalt strategimål er at forskning og utvikling (FoU) skal bidra til at virksomheten blir mest mulig kunnskapsbasert, slik at norsk toppidrett oppnår stadig bedre resultater internasjonalt. Norge vil bli, og er allerede i ferd med å befeste stillingen som, ledende i verden innenfor systematisering og anvendelse av kunnskap fra forsknings- og treningsarbeid. Vi har vært foregangsland i den internasjonale idrettsverden når det gjelder utvikling av ny kunnskap - blant annet gjennom målrettede forskningsprosjekter og bedre systematisering av treningsarbeid. Prosjekter som har bidratt til dette, er blant annet forskning innen høyde, glid, skøyting, treningsregistrering - til sammen rundt 50 ulike spesialprosjekter på 90-tallet. Denne typen kompetanseutvikling er en fellesnevner i de mange toppidrettsmiljøer som har lykkes over tid. Kunnskap gir trygghet til å ta innspill fra andre, og trygghet til å stole på de signaler kroppen gir.

En typisk holdning blant toppidrettsutøvere og -trenere som aldri lykkes, eller som er i ferd med å stagnere, er å gå i forsvar. Deres holdning er ofte: Det gjelder ikke oss. Vi vet best om vår idrett, og lar oss ikke påvirke og pirke på uten videre. Slik blir det viktig å utfordre toppidrettsmiljøene gjennom erfaringsutveksling. Olympiatoppen har dessuten vært en pådriver for at nettopp trenere og utøverne i samråd setter opp årsplaner, justerer og evaluerer. Dette for at utøverne skal få et større eierskap til sitt treningsregime, og dermed skal kunne foreta justeringer ut ifra de signaler kroppen gir i den daglige treningen. Utfordringen her er selvsagt å overføre individuelle erfaringer og kunnskap til kollektiv kunnskap, som flere får ta del i.

Nøkkelen til god kunnskapsutvikling ligger i å skape en god interaksjon mellom disse; det vil si å skape ny kompetanse på grunnlag av både teori og erfaringer. Dernest er det viktig å spre denne i organisasjonen og dyrke den frem som nye treningsmetoder.

Utvikling av toppidrett er en evig læreprosess. En viktig forutsetning i en positiv læringsprosess er å ha en kultur som stimulerer til en søkende, kritisk holdning. En kunnskapsbasert toppidrett handler ikke bare om å tilegne seg mest mulig teoretisk kunnskap, men vel så mye om å etablere en arbeidsform der en kritisk søker etter nye løsninger.

Har man valgt å satse på toppidrett, har man stadig akseptert en del av toppidrettens natur, nemlig å sprenge grenser, å gjøre noe ingen annen har gjort før. Skal man lykkes i slike grensesprengninger, må man kombinere empiri, nyutviklet kunnskap og taus kunnskap.