TROLLET: Folk som jevnlig utsettes for hets og trusler, utløst av deres valg om å ytre seg i offentligheten, settes ofte sjakk matt. I disse dager kan det være på sin plass å skyte inn at det er dette som er reell innskrenkning av ytringsfrihet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB Scanpix
TROLLET: Folk som jevnlig utsettes for hets og trusler, utløst av deres valg om å ytre seg i offentligheten, settes ofte sjakk matt. I disse dager kan det være på sin plass å skyte inn at det er dette som er reell innskrenkning av ytringsfrihet, skriver artikkelforfatteren. Foto: NTB ScanpixVis mer

Den lammende hetsen

Hets og trusler mot de som ytrer seg er dessverre ekstremt effektivt.

Meninger

Det er menneskelig å ha vanskeligheter med å leve seg inn i andres erfaringer. For eksempel er det ikke lett for meg å kjenne på hvordan det er å engste seg for forholdene på det lokale sykehjemmet. Fornuften min hjelper meg med å forstå at dette er en reell bekymring for mange. Men følelsesmessig har jeg vanskelig for å leve meg inn i en situasjon med daglig bekymring for om min demente mor får god nok pleie. Det er fordi jeg rett og slett aldri har opplevd den bekymringen selv. Det betyr ikke at et potensielt engasjement basert på fornuft er noe dårligere enn det som springer ut fra følelser. Ofte er det kanskje motsatt. Men det kan være lettere å glemme det engasjementet som følelsene våre ikke kan minne oss om. Da trenger vi at andre hjelper oss, slik at vi kan engasjere oss og føle med.

Spaltist

Anna Kvam

er filosofistudent, medlem av Miljøpartiet De Grønne og tidligere ungdomspartileder.

Siste publiserte innlegg

Heldigvis er vi ganske flinke til å hjelpe hverandre med å forstå og dele av våre erfaringer. Gjennom samtale, journalistikk, vitenskap og kunst kan vi komme nærmere hverandres vidt forskjellige situasjoner. Men det krever altså at noen påtar seg oppgaven det er å formidle. Og her kommer vi til den virkelig kinkige situasjonen en del offentlige personer, særlig kvinner, er i. Folk som jevnlig utsettes for hets og trusler, utløst av deres valg om å ytre seg i offentligheten. De settes nemlig sjakk matt. Hetsen innskrenker deres mulighet til å hjelpe andre til å engasjere seg i deres situasjon. De blir mer hetsa når de forteller omverdenen om hetsen. Det er en ekstremt destruktiv sirkel for de som rammes. Og det er uheldig for storsamfunnet. For om vi skal mobilisere engasjement til å møte hets og trusler i dagliglivet og politikken, trenger vi at engasjementet vårt kan vekkes av at erfaringer videreformidles.

Det er bare noen måneder siden vi ble fortalt om hva slags avskyelige meldinger og trusler Utøya-overlevende mottar jevnlig. Nylig lanserte også Amnestys en ny undersøkelse om hets og trusler mot kvinner i befolkningen generelt og kvinnelige politikere spesielt. Det rapporten forteller om er mørkt. Kvinner straffes rett og slett så hardt for å delta i det offentlige ordskiftet, at flere av dem velger vekk å delta. De hetses og trues til taushet. I disse dager kan det være på sin plass å skyte inn at det er dette som er reell innskrenkning av ytringsfrihet, i motsetning til det å ikke gi en bestemt type spalteplass til enkelte typer ytringer eller personer som representerer spesielle synspunkt. Det er imidlertid en annen diskusjon.

Amnesty skal ha stor honnør for å øke vår kunnskap om tematikken. De har intervjuet 50 kvinnelige lokalpolitikere på lokalt og nasjonalt nivå om deres erfaringer med dette. Tallene i rapporten taler for seg selv. Men i tillegg er det meget talende hvilket kildemateriale som ikke finnes i Amnestys rapport. Noen av de kvinnelige toppolitikerne som lever med det groveste og mest omfattende hets- og trusselnivået har ikke latt seg intervjue. Det skal selvsagt tas forbehold om enkeltårsaker til dette. Men vi kan heller ikke se bort fra det noen av disse også selv forteller: Hver gang de snakker, også om hva de utsettes for, så kommer det hets i retur.

Et annet eksempel på denne onde sirkelen er situasjonen til forfatter og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali. Som ung kvinne med hijab er hun ekstra utsatt for både rasistisk og sexistisk hets. I utgangspunktet er Jirde Ali poet, forfatter og debattant. Hun skriver skjønnlitteratur og i avisa drøfter hun et bredt spekter av politiske saker. I kjølvannet av den ekstreme hetsen og de alvorlige truslene hun får i retur, har hun også i flere omganger valgt å skrive nettopp om det. Resultatet er hjerteskjærende: hetsen blir verre.

På toppen av vissheten om å bli straffet for å dele hver gang man forteller, kommer alle de andre grunnene til ikke å snakke om hvordan en selv rammes offentlig. For eksempel at det kan kjennes flaut eller risikabelt å gå inn i en offerrolle. Eller at en helst vil forbindes med sine politiske ståsteder, engasjementet eller jobben sin, snarere enn å være en som blir tråkka på.

De folka som likevel velger og orker å dele sine erfaringer skal ha ros og støtte. De fortjener honnør for sitt mot. Det vi skylder dem er ikke bare en tommel opp og hjerter i sosiale medier, når de nok en gang forteller. Eller når de forteller bittelitt etter måneder med taushet. Vi skylder dem å ta over stafettpinnen i formidlingen av deres problem. Vi skylder dem å forsøke å sette oss inn i hvor slitsomt det er å vite at man forverrer sin egen situasjon ved å fortelle om den.

I kampen for ytringsfriheten, og kampen for livskvaliteten til hver enkelt av de som beriker offentligheten ved å ytre seg, har vi alle et ansvar for å delta. Politikerne skal utvikle politikk mot dette som kan brukes i skoleverket, av foreldre og politiet. Du og jeg har et ansvar for å dele virkeligheten til de vi kjenner, som ikke kan dele den selv. Vi må minne hverandre om situasjoner vi ikke føler på kroppen. Og vi må si fra når vi opplever at bekjente, familiemedlemmer eller kollegaer bruker sin ytringsfrihet til innskrenke andres.

Også har mediene har et ansvar for å dekke denne tematikken også når de ikke får klikkvinnende kvinnelige politikere til å gjøre portrettintervjuer om «den vanskelige tiden».