BUSHTOUR: Den 20. september 2001 taler president George W. Bush til kongressen. Det er ni dager siden flyene krasjet inn i World Trade Center. Illustrasjon: Flu Hartberg
BUSHTOUR: Den 20. september 2001 taler president George W. Bush til kongressen. Det er ni dager siden flyene krasjet inn i World Trade Center. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Den lange natten

Obama er kanskje en gudbenådet taler. Men George W. Bush var djevelsk god.

Meninger

«And night fell on a different world. A world where freedom was under attack»*. Det kunne vært åpningslinjen på en litterær klassiker. En av de store romanene om krig, kjærlighet og for tidlig død. I stedet er det den vakreste linjen fra den viktigste talen i nyere tid. Men der og da, i øyeblikket da ordene falt, var det ikke tid for å dvele. Det var ikke tid til å stoppe opp for å se om det fortsatt var stjerner på himmelen eller til å føle seg liten i universet.

Den 20. september 2001 taler president George W. Bush til kongressen. Det er ni dager siden flyene krasjet inn i World Trade Center. Den første lammende stillheten, er i ferd med å bli avløst av sinne. Minst i New York, som fortsatt sørger. Raseriet, kravet om handling, sies å være sterkere jo lenger unna åstedet man kommer. Det merkes godt i Texas, presidentens egen hjemstat, der er holdningen merkbart annerledes enn på østkysten. Og George W. Bush har funnet øyeblikket hvor svakheten hans - det som i andre sammenhenger ofte oppfattes som udannet og plumpt: den direkte stilen og de store, enkle ordene - blir til autoritet, handlekraft, styrke. Det er som om han snakker til seg selv, om seg selv, når han sier til kameraet, til det amerikanske folk: «I vår sorg og vårt sinne har vi funnet vår misjon og vårt øyeblikk».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som taler har han aldri vært bedre enn denne dagen. Talen har punchline etter punchline. Fra den poetiske starten bygger han opp bildet av et hardt prøvet USA som skal reise seg og, ikke bare seire, men også frelse verden fra ondskap og terror. Han maner hæren til å forberede seg. Han husker å inkludere verdens muslimer i fellesskapet: «Vi respekterer deres tro», sier han. «Dere har en god lære. Men terrorister i Allahs navn bedriver blasfemi». Deretter erklærer han krig mot terror. Mot «tusener av terrorister i over seksti land». De vil starte med å fordrive al Qaida fra Afghanistan, og de vil fortsette å forfølge ethvert regime som gir ly til terrorister: «Enten er dere med oss, eller så er dere med terroristene», sa han. Det hørtes ut som en trussel. Og det var det nok meningen.

Det er underlig å høre den tretten år gamle talen igjen. Først og fremst fordi vi vet mye mer av hvordan det har gått. At det ble den katastrofen de skeptiske blant oss trodde det ville bli, sivilt og militært. Men også økonomisk og politisk. I ettertid har Bush-doktrinen blitt brukt for det den er verdt, av land vi ikke identifiserer oss med like lett som et terrorrammet USA. Men også fordi talen er så retorisk sterk. Slik jeg husker talen, og slik den ble kommentert i en lang rekke medier - også utenfor Norge - ble George Bush latterliggjort for sitt enkle, nesten barnaktige fiendebilde. For sin inndeling i en verden som består av enten-eller, venn eller fiende, av gode eller onde krefter. «Som en cowboy fra John Waynes tid», ble det sagt. Eller rettere: ledd. Allerede på dette tidspunktet var George Bush en man gjorde narr av. Han ble ansett som nokså enkel, for ikke å si beint fram uintelligent. Det verserte bilder og klipp av ham der han snublet i sine egne bein, stotret fram svar og avslørte pinlige hull i det man gjerne anser som allmennkunnskap. Derfor lo vi av den amerikanske presidenten. Riktignok en litt nervøs latter. For det ante oss at det fantes en sterkere vilje til krig enn til diplomati i ham.

Da Bush gikk av viste meningsmålingene at han var den minst populære sittende presidenten i historien. Krigføringen i Irak og Afghanistan hadde kostet langt flere liv og milliarder av dollars enn noen hadde trodd på forhånd. Likevel, og det er det mest slående med å se denne talen på nytt, oppnådde han noe de færreste av oss hadde trodd. Den tenkningen George Bush tar til orde for, den måten å dele inn verden på - i «oss» og «dem», i kristne og muslimer, og forestillingen om at vi kjemper en religionskamp, har vunnet fram med en kraft som nesten er uforståelig. Den gangen talen ble holdt, ble Bush dels oppfattet som ekstrem, dels som komisk i sin bruk av bibelske referanser. I dag vil han, også i Norge hvor befolkningen var bortimot entydig negativ for tretten år siden, finne atskillig bredere støtte. Ikke minst for utsagnet: «al Qaida er for terror det mafiaen er for kriminalitet. Men målet er ikke penger. Målet deres er religion. Det er å drepe kristne, jøder og amerikanere». Forskjellen er at i det brede ordskiftet er man ikke like nøye på å understreke at det er al Qaida spesielt og ikke muslimer generelt man snakker om. Og det er sjelden man hører islam omtalt som en god religion.

Tilfeldigvis dukket det opp et klipp av Obama, rett under Youtube-versjonen av talen til Bush. Der blir den nåværende presidenten konfrontert med påstanden om at en femtedel av USAs befolkning ikke tror det er sant at han er født som kristen amerikaner. Selv har Obama spøkt med at mellomnavnet, «Hussein», åpenbart ble gitt av et menneske som ikke tenkte at sønnen skulle ønske å bli president i USA. Han kunne like gjerne ha vitset om at det, for femti år siden, var langt mer usannsynlig at en svart mann skulle bli president, enn at det skulle være en belastning å ha et mellomnavn som betyr «vakker» på arabisk.

*sitatet er forskjønnet en smule. Den opprinnelige siste setningen lyder “A world where freedom itself is under attack”.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook