Den lange reisen hjem

Det siste som skjedde før vi forlot bungalowen og dro til Rarotonga airport, var at Ingrid, den tyske innehaveren, fikk raserianfall fordi det var vann og spor av skitne føtter på badegulvet. Hun ropte at det var sveinerei og antydet at vi måtte være dårlige mennesker som ikke klarte å holde badegulvet rent. Det var helt urimelig.

Egil trodde først at det var en spøk. En ikke så veldig god spøk, men like fullt en spøk. Men det var det ikke. Det var ramme alvor. Vi tok det naturligvis til etteretning og snakket om det etterpå, mens vi ventet på flyet, men kom frem til at vi ikke skulle ha dårlig samvittighet og at vi ikke hadde oppført oss dårlig, og at det antakelig snarere handlet om at Ingrid hadde hatt en dårlig dag og måtte være unnskyldt.

På flyplassen sjekket vi inn og sto og så den svære flymaskinen lande.

Vi lot oss fortelle at Air New Zealand planlegger å kutte ut Rarotonga.

Flystripen er visst i minste laget, og antakelig betaler det seg heller ikke å mellomlande der. Det vil bety katastrofe for Cook Islands. De vil bli avskåret fra omverdenen og de vil miste turismen, en av ytterst få inntektsmuligheter.

Så begynte den lange flyturen hjem, og Egil snakket med flere enn én stjerne i blikket om de røykene han planla å røyke under mellomlandingen på Honolulu om noen timer.

Men på Honolulu flyplass, hvor det merkelig nok var et snev av julestemning, måtte vi oppholde oss i et transitrom hvor røyking var absolutt og totalt forbudt og dersom man dristet seg til å gjøre det på tross av forbudet, f.eks. på toalettet, ventet store bøter og mye annet vondt.

Egil, den barskingen, tok allikevel sjansen, og slapp unna, som han selv gjenfortalte det, med et og annet surt blikk fra urinerende menn.

Deretter fulgte Los Angeles flyplass, hvor det verken var julestemning eller noen annen gjenkjennelig stemning å snakke om. Det var bare kjedelig.

Og så den lange turen til Frankfurt. Man har det jo godt på slike fly. Vil man ha noe, så får man det. Og det vises filmer og det er musikk i høretelefoner. Men det er for langt. Og det er vanskelig å sove. Og utenfor blir det dag og natt og dag og natt i ett kjør, og man aner at det kommer til å gå måneder før døgnrytmen slutter å være en skygge av seg selv.