Den lange setningen

Mirjam Kristensen skulle egentlig skrive dikt. Men så var det den setningen om lillebroren. Som plutselig døde.

- OG NÅ KOMMER VI vel til spørsmålet om boka er selvbiografisk? sier Mirjam Kristensen.

- Nei.

- Det spørsmålet har jeg fått i alle intervjuer.

- Ja vel.

- Og jeg kan godt fortelle sannheten.

MIRJAM KRISTENSEN sitter på kafé og spiser croissant. Hun er kledd i sort, bortsett fra strømpebuksen som er sort og gul og stripete. Hun har skrevet boka «Dagene er gjennomsiktige» om Sofie som mister den autistiske broren sin da han detter ned i en brønn og drukner, om foreldrene som ikke sier noe, om bestefar som skulle se etter den lille gutten og om bestemor som blir så lei seg at hun like godt stikker hånda inn i vaffeljernet.

- Jeg er veldig opptatt av barndommen, sier Mirjam.

- Det er nesten temaet mitt, det - barndommen og døden.

- Akkurat som hos mange andre unge forfattere?

- Ja, det er kanskje fordi barndommen er det eneste stadiet i livet du har fått litt distanse til i denne alderen.

ALDEREN ER 22. Mirjam er høstens yngste romandebutant. Det synes folk er rart. Mest fordi boka er full av erfaring. Og fordi måten å fortelle på ikke ligner på noe du kan lese i andre bøker. Boka er nesten litt masete. Det er slik det er tenkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg kanskje har behov for å være litt ekstrem, sier Mirjam.

- Er det derfor mormor legger hånda i vaffeljernet?

Hun tenker seg litt om.

- Kanskje det er situasjonen som gjør at hun blir sånn. Når du er glad og lykkelig tenker du jo ikke så mye over livet. Det er først når noe stort skjer at du forandrer deg.

- KAN JEG SPØRRE DEG om hvor fort du skriver?

- Unnskyld?

- Det virker som om boka er skrevet i et veldig tempo.

- Ja, jeg skriver jo veldig mye og prøver å være disiplinert. Jeg setter meg ned selv om jeg ikke har noe å fortelle. Denne boka ble til på noen måneder. Det var forrige sommer.

- Det var fort.

- Ja, jeg hadde ikke noe sommerjobb og satt hjemme og hos foreldrene mine og bladde i en gammel notatbok. Jeg hadde egentlig lyst til å skrive dikt, men ble sittende og se på denne setningen om en lillebror. Det var en spesiell setning som liksom snek seg fram. Den ble bare større og større, og til sist hadde jeg en hel historie.

Ett år senere har Mirjam en hel roman. En barndomsdrøm er gått i oppfyllelse: Mirjam er forfatter.

- Jeg prøver å være flink når jeg skriver, få til pene ord og setninger og sånn. Men da jeg skreiv denne boka måtte jeg prøve å glemme alt jeg hadde lest og skrevet før. For å finne den barnslige tonen.

- Var det vanskelig?

- Ja, det hendte at jeg gråt underveis.

- Fordi historien er så trist?

- Nei, fordi det er hardt å skrive.

- OG DA SA MOREN MIN: «Nei, nå må du ikke skrive mere om død og sorg, Mirjam».

Mirjam har snakket i en time. Blant annet om hva moren hennes sa etter å ha lest boka. Det er nå spørsmålet om boka er selvbiografisk kan komme.

- Jeg har ikke opplevd dette, sier Mirjam.

- Men både farmoren min og moren min har mistet et søsken. Helt fra jeg var liten har jeg hørt om disse barna som døde.

- Hva med den lille gutten?

- Han er en familietragedie fra begynnelsen av. Han er autistisk. Så dør han. Men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at jeg fikk brukt ømheten jeg føler for min egen lillebror i boka.

- Men broren din er ikke autistisk?

- Nei.

Mirjam smiler.

- Han er seksten og ganske normal.

SKRIVER OM SORG: Og nei - boka er ikke selvbiografisk.