Den lange vegen til likeglede

Mye godt i en altfor rotete annenroman.

BOK: Hauge debuterte i fjor med romanen «Lys», som fikk en grei mottagelse. Hun burde nok gitt den «vanskelige» annenromanen litt lenger modningstid. For det er en nokså rotete bok hun nå leverer. Den handler om Frøydis som har dårlig selvbilde og drikker for mye. Om hennes gamlekjæreste Jan, som er ferdig jurist og har vanskelig for å binde seg til noen. Og om Arnvind som er bilselger med stor appetitt på damer.

Til Berlin

De tre møttes syv år tidligere på filosofi grunnfag, og fant hverandre i en felles begeistring for det ukjente tyske bandet «Ubel aber egal». De møtes nå for å reise til Berlin og høre bandet.Det er mange temaer Hauge sjonglerer med i denne boka: Kjærlighet, skjønnlitteraturens meningsløshet, spørsmålet om viljens frihet. Samtidig søker hun å skildre et pubertalt studiemiljø, nedoverkrefter og overmot. Alt dette i en «kjapt» halvmorsom tone: « - Sånn er livet, sa Arnvid./ - Sånn er døden, sa Frøydis.»

Parodisk

Nettopp dette litt sleivet overfladiske er hovedproblemet med boka. Den blir i passasjer nesten parodisk, og kan vanskelig tas alvorlig. Bedre blir det ikke av et flytende perspektiv, uklare skift i tid, lange litt meningsløse assosiasjoner og malplasserte personanalyser. Hauge har også lagt inn en svært dramatisk hendelse som nok er ment å forløse noe i denne rotete boka. Men som bare bidrar ytterligere til å tåkelegge den. Det er synd at Hauge (og forlaget) har vært så utålmodige. For Hauge har et godt språk, til dels skarpe refleksjoner og iakttagelser, samt evnen til å skape gjenkjennelige typer. Og så er det mange gode ting innimellom «Viss viljen vår er så fri som du vil ha det til, og no når dette fæle har skjedd, då er det då haugar av skuld å fordela, er det ikkje?»