INGEN FORHOLDSREGLER?  I voldtektsdebatten argumenteres det på vegne av unge jenter som om enhver tilpasning av deres egen oppførsel er undertrykkende. Sist ble det debatt etter at Raymond Johansen, her sammen med AUFs Milla Sandberg Mathisen, foreslo å opprette trygge traseer gjennom Oslo på nattetid. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet.
INGEN FORHOLDSREGLER? I voldtektsdebatten argumenteres det på vegne av unge jenter som om enhver tilpasning av deres egen oppførsel er undertrykkende. Sist ble det debatt etter at Raymond Johansen, her sammen med AUFs Milla Sandberg Mathisen, foreslo å opprette trygge traseer gjennom Oslo på nattetid. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet.Vis mer

Den lange veien hjem

Å råde unge jenter til å passe på seg selv, er ikke det samme som å gi dem skylden for voldtekt.

Kommentar

Voldtektsdebatter er ikke som andre debatter. Antakelig er voldtekt den eneste alvorlige forbrytelsen der den som foreslår sikkerhetstiltak, kan bli kritisert for å gjøre ofrene ansvarlige.

Den siste uka har dette skjedd med de såkalte «Raymond-rutene». Med utgangspunkt i at 74 prosent av spurte Oslo-borgere sier at de føler seg utrygge når de går hjem gjennom forskjellige strøk av byen, har Arbeiderpartiets byrådslederkandidat Raymond Johansen foreslått at enkelte store ferdselsårer gjennom Oslo sentrum skal få ekstra belysning og vakthold på nattetid. Forslaget får blant annet kritikk fra Unge Høyres Hedvig Heyerdahl, som mener det åpner for å legge skylden på jentene: I tillegg til å dømme henne for at hun var full eller lettkledd, vil hun kunne dømmes for ikke å velge en Raymond-rute, er argumentet. «Som jente vil jeg da føle det er min skyld hvis det skjer noe», sa Heyerdal i Dagsnytt Atten.

Unge Høyres overfortolkning er dessverre vanlig. Den kan minne om de retoriske skyllebøttene som ble kastet over to fornuftige russemødre, som i våres ga som et av sine råd til unge russejenter at de «ikke burde gå på do alene i skogen, for eksempel på Tryvann». Dette fikk redaktøren av det feministiske nettidsskriftet Under arbeid til å skrive at «det blir for drøyt å gi dem (russejentene) ansvaret for å forhindre disse forbrytelsene også». Slike innvendinger er avsporinger, av det potensielt ødeleggende slaget, av en debatt som burde kunne ha i seg følgende tre premisser:

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det første: En voldtekt er ikke offerets skyld, og det er det ingen i disse diskusjonene som mener. Det er ingen som mener at det ikke trengs tiltak og formaninger ut i kulturen og overfor potensielle overgripere, informasjon om betydningen av grenser og av å respektere dem. Det er alltid den som forgriper seg på kroppen til én som ikke vil, som har ansvaret og skal straffes. Det er sant at det finnes de som er tilbøyelige til å mene at ei jente som har drukket for mye eller kledd seg utfordrende, delvis har seg selv å klandre. I Aftenposten kom det fram at jurymedlemmer i voldtektssaker hadde gitt uttrykk for slike holdninger. De må bekjempes. Men å argumentere mot sikkerhetstiltak som kan hjelpe fordi de kanskje bygger opp under slike forestillinger, er å la dem få urettmessig stor innflytelse.

For det andre: Voldtekt kommer ikke til å forsvinne. Den har alltid eksistert og vil alltid gjøre det. Det betyr ikke at samfunnet skal kapitulere; det er mulig å bekjempe og redusere denne typen forbrytelser med forskjellige våpen. Men det står ikke i samfunnets makt å kontrollere tanker og hensikter, eller å patruljere hvert hjørne av en by der det ferdes enkeltmennesker med rus i blodet og destruktive hensikter.

For det tredje: Det er situasjoner der kvinner er mer utsatte enn i andre situasjoner, og, ikke minst, der de føler seg mer utsatte. Alle kvinner som har gått alene hjem om natta, vet hvordan det er å bli oppmerksom på mannsskritt bak seg, kjenne pulsen øke og famle etter nøkkelknippet og mobiltelefonen. Denne frykten er ikke paranoid. Fæle ting skjer, selv om de aller, aller fleste slike nattevandringer ender i god behold bak egen inngangsdør.

Å gjøre unge jenter oppmerksomme på at noen situasjoner faktisk er mer risikable enn andre, å se etter løsninger og alternativer som gjør at de kan leve livet sitt som de vil og unngå risiko i så stor grad som mulig, er ikke å gi dem ansvaret. Det er å gi dem valg og kontroll. Det er ikke å begrense dem, det er å frigjøre dem. Å legge opp en trasé der jentene kan slippe uroen for skrittene til den eneste andre i gata, som gjør at de kanskje kan bli lenger på festen og ikke styres av at taxien hjem er dyr, kan gi dem større handlefrihet. Det kan også være et gode for menn, som også løper en risiko ved å gå hjem alene på nattetid, for å bli ofre for overfall og blind vold. Ideen om trygge ruter støttes da også av Dixi, ressurssenteret mot voldtekt.

Som voksne mennesker tar vi forholdsregler hele tiden. Vi låser ytterdøra og tar på oss redningsvest i båt; vi avslutter samtaler med folk som opptrer truende og siger unna hvis det er slagsmål i emning. Men i voldtektsdebatter argumenteres det på vegne av unge jenter som om enhver liten tilpasning av deres egen oppførsel er undertrykkende og stigmatiserende. Som om det er utålelig hemmende å gå på do i skogen sammen med ei venninne og ikke alene. Som om det å være informert om hvilke situasjoner som gjør dem sårbare, er det samme som å frikjenne dem som måtte prøve å forgripe seg; de som burde latt være å gjøre det de gjør. I sin ytterste konsekvens sier dette argumentet: Vi kan ikke gjøre deg tryggere, fordi du ikke burde være utrygg. En liknende logikk preger Heyerdahls innvending mot Raymond-rutene: Det er galt å sikre deler av byen, fordi hele byen burde være sikker. Begge deler er ønsketenkning. Og av alle tingene man trenger når man klaprer over fortauene på vei hjem: Ønsketenkning er ikke blant dem.