Den lange veien hjem

Flaubert sa at en stor forfatter står i romanen sin som Gud i skaperverket sitt, til stede - men likevel usynlig. Det gjør Charles Frazier til gagns i sin debutroman «Cold Mountain».

Sørstatssoldaten Inman rømmer fra sykehuset med et grusomt sår i halsen som han fikk i slaget ved Petersburg. Inman har fått nok av krigen og vil hjem til Cold Mountain og sitt livs lys, Ada. Men det er ingen enkel reise. Det blir en månedslang amerikansk odyssé til fots gjennom et landskap herjet av en krig hvor kampen mellom industriell kapitalisme og slavebasert landsbrukskultur splitter landet.

Klisjeer

Og ikke bare må Inman overvinne alle naturens utfordringer, han må også unngå den beryktede Teague og hans frivillige som streifer rundt på jakt etter desertører å henrette. Inman får bruk for alle de ferdighetene han har tilegnet seg i løpet av krigen, og disse omsettes i dødbringende praksis ved hjelp av et monstrøst skytevåpen, men aldri uten å være tvunget. Slik blir den motvillige Inman bindeleddet mellom Fenimore Cooper og Dirty Harry, og akkurat her styrer Frazier unødvendig nær klisjeer vi kjenner så altfor godt.

Kjæresten Ada venter hjemme på farens gard i Blue Ridge-fjellene.

Ada er byjente og like hjelpeløs som Richard Brautigan var når det kommer til gardsarbeid. Hun blir reddet fra hungersnøden av den handlekraftige fattigjenta Ruby. Ada lærer å framstille livsnødvendigheter i en verden hvor papirpenger ikke lenger har noen verdi. Inman og Ada står overfor hver sine prøvelser - svært forskjellige av natur, men like i konsekvens - som bare kan overvinnes ved å ta små skritt av gangen. I lengden blir Rubys uendelige oppkomme av råd og handlekraft litt enerverende, og Frazier burde strammet tøylene. Men det er en liten innvending siden hun tilfører persongalleriet enorm vitalitet i kontrast til Adas og Inmans stoiske ro.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ensomhet

Frazier skildrer familiebakgrunnen til alle romanens viktige personer unntatt Inmans. Dette er forfatterens metaforiske måte å skildre Inmans ensomhet på, hans avstand fra sine medmennesker. Ada er hans eneste virkelige forbundsfelle. Og for å komme til henne må han igjen ta til våpnene og gå nye harde runder mot den verden av kaos, død, galskap og sult som han har prøvd å unnslippe.

«Cold Mountain» er mer enn bare en storslagen borgerkrigsroman, med en helt som uvanlig nok ikke er klisjémessig general Lee-dyrker.

Frazier skriver om en annen rytme, en annen mentalitet og tid, da mennesker tok seg tid til å lære og å forstå ting. Han skriver om tradisjoner og om det å leve i sammenstøtet mellom to uforenlige verdener. Frazier er en maskulin romantiker som ser med skepsis på habenguteri og framskritt for deres egen del; han legger fram stabilitet, nøysomhet, uavhengighet og autoritetstvil som grunnleggende dyder uten å framstå som maskinstormer eller teknofob.

Elegant

Han skriver om kjærlighet til jorda og landet, om en grunnholdning iført elegiens uttrykk i «Cold Mountain», og om å gjenerobre sin menneskelighet etter å ha stirret ned i avgrunnen. Og bakom den elegante prosaen synger Whitman, Twain og Cormac McCarthy.

Oversetter Bodil Engen har ivaretatt Fraziers arkaiske språk og syntaks hvori sørstatenes historie og kultur ligger nedfelt på eksemplarisk vis, og romanen har fått en høytidelig norsk språkdrakt som yter akkurat nok motstand - uten å bli krøkkete - til at den skrur seg fast for alltid etter endt lesning.