Den latterlige homofilidebatten

Bjørn Erik Andersen var kristen og homofil. Tjue år gammel tok han livet sitt. Forfatteren Anne Holt så filmen om Bjørn Erik, og krever her at statskirkeordningen avskaffes. Slik at debatten om Guds holdning til homofili kan parkeres der den hører hjemme: hos spesielt interesserte.

Bjørn Erik Andersen forsvant fra sin familie i oktober 1992, for aldri mer å komme tilbake. Han var bare tjue år gammel, og en dypt religiøs ung mann. Han var også homofil.

Stort mer enn dette vet jeg ikke om Bjørn Erik, selv om jeg nettopp har sett en film om ham. Mye tydet på at det var en klar sammenheng mellom guttens religiøse overbevisning, hans seksuelle legning, og det faktum at han ikke orket å leve mer.

SELVDRAP er et våpen med dobbel egg. Det stjeler menneskeliv, og setter samtidig de pårørende i en situasjon de aldri siden egentlig kommer ut av.

For om lag et år siden kom en levekårsundersøkelse som viste at Bjørn Erik Andersen ikke er et enestående tilfelle. Unge homofile i Norge sliter i langt større grad enn andre unge mennesker med selvdrapstanker. De gjør flere forsøk på å endre sitt eget liv. Mye tyder på at de også oftere lykkes.

Selvdrapets doble tragedie - at den rammer både i og etter døden, både den ene og de mange - burde gjøre oss dobbelt opprørt. Det blir vi da også. Reaksjonene etter visningen av filmen om Bjørn Andersen, viser dette til fulle. Spørsmålet er bare om raseriet har rett adresse.

Som så ofte før de siste ti årene: Kirka får skylda.

JEG VÅGER PÅSTANDEN at norsk offentlighet sjelden har vært hjemsøkt av en mer forkludrende og ørkesløs debatt enn diskusjonen om Kirkas forhold til homofile. Velmenende debattanter mister grepet på selv de mest elementære grunnregler for den gode diskusjon. Jeg sikter da til et vidt spekter av meningsytrere - politikere, kunstnere, journalister og næringslivsfolk, kristne og hedninger, homser og heterofile og mange sånn midt imellom; alle som har kommet til den opplagte slutning at homser og lesber har samme krav på respekt for livsvalg som alle andre.

Filmen om Bjørn Erik Andersen er ett eksempel av mange. I den vies pastor Jan Åge Torp stor oppmerksomhet. Tidsmessig har pastoren hovedrollen . På bekostning, dessverre, av gutten som har gitt filmen navn, og hvis skjebne jeg tror jeg ville lært noe av å få vite mer om.

Koblingen mellom de to forblir likevel høyst uklar. Gutten var konfirmert i Den norske kirke, av en prest som i dag er biskop. Jan Åge Torp er leder av en høyst besynderlig frikirke.

Når jeg ser Jan Åge Torp i fri dressur, ser jeg en deltaker i et godt, gammeldags freakshow.

Hans holdninger er så absurde, hans religiøsitet så godt over grensen til troen på det overnaturlige, hans tilsynelatende mangel på empati så graverende og hans homofobi så eklatant og selvavslørende at jeg føler meg hensatt til et tivoli hvor man for en billig penge kunne bese Den Beskjeggede Dame eller Mannen Med Fire Armer.

Med andre ord: En viss underholdningsverdi har jo dette.

Men det er også alt.

Når filmskaperne velger å gi pastoren hovedrollen i en film der utgangspunktet virker å være et postulat om at unge mennesker lar seg drive i døden av Kirkas holdning til homofili, begår de en uredelighet i det godes tjeneste. Slikt er forståelig, om enn amatørmessig. Det må ha vært sterkt bevegende å sette seg inn i Bjørns etterlatte skriverier. Men når filmen ukritisk omfavnes av andre homoforkjempere, er det større grunn til å rope et varsku.

DET ER FARLIG Å HA RETT. Antakelig fordi vi er så uvante med det. I nær sagt enhver diskusjon har de fleste av oss en i alle fall bakenforliggende forståelse av at det finnes motargumenter. Vårt endelige syn er et resultat av veiing, for og imot. Når det gjelder kjernen i homofilisaken, derimot, har den ene siden rett. Det finnes ingen gyldige motargumenter. Ikke vitenskapelige, ikke empiriske. Ikke logiske. Det er og blir et riktig standpunkt at homofile og lesbiske skal ha nøyaktig de samme rettigheter og plikter som alle andre. Punktum. I begeistringen over dette unike utgangspunktet mister mange overblikket. Når en nylig påtroppet kirkeminister allerede ved nøkkeloverrekkelsen erklærer at han vil kjempe for likestilling for homofile i Kirka, mener han det selvsagt godt. Lykke til! Det er bortkastet tid, i aller beste fall.

Odd Bondevik er den norske kirkes preses. Samkjønnet kjærlighet er i seg selv en alvorlig synd mot Gud, mener han. Bondevik har et overveldende flertall i bispekollegiet med seg i dette synet, et flertall som forplanter seg dypt nedover i Den norske kirkes mangslungne organisasjons- og beslutningsapparat.

ODD BONDEVIK hører - i motsetning til Guds ovennevnte narr på Romerike - ikke hjemme på tivoli. Jeg ser ikke utelukkende dumhetens ondskap i øynene hans. Ikke i øynene til de fleste av hans trosfeller, heller. Jeg ser overbevisning . Og denne overbevisningen knytter seg altså til det innerste i ethvert menneskes integritet: seksualiteten.

Mot følelsesmessig, seksualforankret overbevisning kjemper - hadde jeg nær sagt - selv gudene forgjeves. I alle fall nytter det ikke med statlige forordninger og politiske vedtak. Homofile og lesbiske burde være de første til å innse dette. At Kirkas seksualforankrede overbevisning i tillegg hjemles i Guds ord, burde få den mest halsstarrige homovenn til å legge ned våpnene.

ETHVERT FORSØK på å bekjempe homofiendtlige holdninger i Kirka med lover og forordninger, er et overgrep. Det er et angrep på ytrings- og trosfriheten - verdier de fleste homoforkjempere ellers er kjappe med å påberope seg. Bare tanken på å stemme over et teologisk - og derved følelsesmessig - syn på seksualitet slik det til det kjedsommelige er gjort i Kirkas organer de siste åra, er for øvrig like absurd som om noen skulle påberope seg retten til å stemme over om jeg er lesbisk eller ikke.

Å bekjempe holdningene med ord er selvsagt ikke et overgrep. Det er bare et taktisk dumt sisyfosarbeid. Ved den ensidige fokus på nettopp Kirkas homofilisyn som kampsak de seinere åra, står homoforkjemperne paradoksalt nok i fare for å legitimere det syn de forsøker å motarbeide. Legitimitet i det offentlige rom hentes langt på vei gjennom synlighet. Kirkas mest fanatiske representanter for antihomosynet er klar over dette. Det er menn som nylige avgåtte prost Atle Dingstad og den omstridte sokneprest Olav Lyng Bergmo vi ser i debattene, iført hver sin mildt lattervekkende collare. Og homoforkjemperne stiller harmdirrende opp på den andre siden av bordet, uten tanke for at det kanskje er nettopp det de ønsker seg, mørkemennene.

Vi vet altså at noen unge homofile strever med selvaksept. Mye kan tyde på at unge, kristne homofile har en tilleggsbyrde i forhold til dette. Den viktigste lærdom å føre videre til disse, er kunsten

å gi blaffen, kunsten å trekke på skuldrene over andres intoleranse og sneversyn.

Det er ikke slike signaler vi sender de titusener av unge homofile utover landet når oppegående, velmenende, godhjertede og omfavnende mennesker til stadighet går i offentlig clinch med mennesker som nærmest har gjort det til en livsoppgave å bekjempe homofilien og all dens djevelske vesen...

BJØRN ERIK Andersen orket ikke å leve mer. Han følte seg skitten og syndig i sitt begjær etter andre menn. Siden han og mange andre unge homofile faktisk drives i døden av religionens klamme sengeteppe, tvinges selv vi ateister til å forholde oss til fenomenet.

Mange homofile kristne makter åpenbart ikke å finne støtte og forankring i mindretallet i Den norske kirke. Vi som lever godt og lykkelig utenfor mørkemennenes nedslagsfelt, betyr enda mindre for dem. I stedet drukner disse ulykkelige menneskene under fordømmelsen fra det flertallet som forvalter «Sannheten, Slik Kirken Ser Den».

Teologiprofessor Halvor Moxnes forklarer dette i Dagbladet sist søndag. Han peker på Kirkas autoritet og maktutøvelse, og mener at særlig unge mennesker lettere gjør Kirkas (offisielle flertalls-) syn til sitt (enn å støtte seg til alternative bibel- og gudstolkninger.)

Og her ligger det eneste logiske hogget mot en gordisk knute som har fått bale seg stadig hardere:

Bare ved å avskaffe Statskirkeordningen kan debatten om Guds holdning til homofili bli parkert der den hører hjemme: Hos spesielt interesserte. Bare slik vil presteskapet samtidig kunne hevde sine arkaiske synspunkter i ly av den tros- og ytringsfrihet de har krav på, uten å risikere å miste jobben på grunn av sin i dobbelt forstand hellige overbevisning.

BARE VED Å AVSKAFFE Statskirken vil vi kunne frigjøres fra det som åpenbart - for noens vedkommende - må karakteriseres som et dødelig, religiøst flertallstyranni. Opp av Statskirkens ruiner vil det kanskje til og med reise seg en ny Kirke; en samlende, selvstendig Kirke der også Bjørn Erik Andersen ville ha følt seg hjemme. Ved Statskirkens død blir det tydeliggjort for enhver ung og usikker homofil: Du lever i et samfunn som ikke kan være statlig sandpåstrøer for diskriminerende og menneskefiendtlige holdninger. Vi kan ikke ha sånne folk ansatt i Staten. Slike holdninger skal ikke spres på din regning. For øvrig må du faktisk tåle at andre ikke liker verken deg eller det du står for. Du må lære deg å snu ryggen til andres forakt uten å forgå i selvforakt.

Vi som klarer oss best uten Gud, kan - når Statskirka er kjent død og maktesløs - igjen begynne å more oss over hvor mye pussig folk kan få seg til å mene. Så kan vi fortsette å le mens vi tenker på at mange søkende, homofile og usikre ungdommer ikke er religiøse. Gudskjelov. Det de trenger, er en hjertelig og befriende latter.

TAR OPPGJØR: Anne Holt er lei at at kirkens mørkemenn får være premissleverandører i homofilidebatten.
VED GRAVEN: Bjørn Eriks mor Anne-Lise Andersen.