MED VIA IPHONE: Jean-Luc Godard svarte på spørsmål under Filmfestivalen i Cannes. Foto: Regis Duigneau / Scanpix
MED VIA IPHONE: Jean-Luc Godard svarte på spørsmål under Filmfestivalen i Cannes. Foto: Regis Duigneau / ScanpixVis mer

Filmfestivalen i Cannes:

Den legendariske regissøren møtte pressen via FaceTime

Du har kompromissløs, og så har du Jean-Luc Godard

Kommentar

CANNES (Dagbladet): På alle andre steder ville det vært sett på som i alle fall mildt eksentrisk. Men i Cannes får store filmskapere det som de vil. Jean-Luc Godard, som revolusjonerte filmhistorien med verk som «Til siste åndedrag» (1960) og «Min venn Pierrot» (1965), deltar i år igjen i festivalens hovedkonkurranse, med «The Image Book».

Han skulle egentlig ikke være til stede på pressekonferansen for sin egen film, men bestemte seg i siste liten for å være med via FaceTime. Mens filmens cinematograf holdt opp sin egen iphone, der den 87 år gamle filmskaperens ansikt kunne skimtes, kunne journalistene stille spørsmål om filmhistorie og storpolitikk.

Det er litt som om far kommer hjem. Godard var en av filmskaperne som skapte den franske «nye bølgen» på sekstitallet. Mange av disse filmskaperne hadde begynt som kritikere i magasinet Cahiers du Cinéma; hva angikk selve det å lage film, var de selvlærte, men det skortet ikke på ideer og teorier. Godard brøt seg fri fra tradisjonell historiefortelling, der begynnelse og slutt hang sammen, og introduserte en leken, assosiativ måte å lage film på, blant annet ved bruk av såkalte «jump cuts» mellom bilder som tilsynelatende hadde lite med hverandre å gjøre.

KLASSISK: Motivet på årets plakat for filmfestivalen i Cannes er hentet fra Godards "Min venn Pierrot"
KLASSISK: Motivet på årets plakat for filmfestivalen i Cannes er hentet fra Godards "Min venn Pierrot" Vis mer

Dette var filmer som hele tiden minnet om at de var filmer, verk satt sammen av en bestemt bevissthet mer enn oppslukende historier. Verket ble sett på som et vindu inn i en sterk kunstnerisk personlighet, en auteur, en særpreget filmskaper av typen Cannes-festivalen dyrker.

Og så så de så fordømt bra ut. Skinnmagre Jean-Paul Belmondo, Jean Seberg med det korte håret og de flate skoene, Anna Karina med flørtende blikk under panneluggen; de lirte av seg livstrette og eksistensielle betraktninger med utsøkt nonchalanse mens de røkte omtrent syv millioner sigaretter. Seberg ble et stilikon, Belmondo et sexsymbol.

Filmenes coolness ble styrket ved at de var så uforutsigbare og utfordrende. Å like dem var et tegn på sofistikert smak, noe mang en filmklubbfrekventerende student var nervøst klar over.

Forholdet til Cannes har iblant vært anspent. Da festivalen ble avlyst i 1968, var det etter at den radikale regissøren hadde insistert på at festivalen måtte stå last og brast ved de franske protestbevegelsene. Denne hendelsen var noe av det som ble tatt opp, på en ikke utpreget smigrende måte, i en av fjorårets festivalfilmer, Michel Hazanavicius’ «Godard, mon amour». Der ble Godard fremstilt som en rigid sjåvinist. Så glad er festivalen i sine auteurer at de gjerne lar én begå fadermord på en annen.

Og «The Image Book»? Det er, så klart, springende og kompromissløs, bilder og filosofiske soundbites sydd sammen med en rød tråd man skal lete grundig for å finne. Men den gamle radikalerens tanker om at det å fremstille noen på film, er et slags overgrep, og hans kritikk av vestens orientalistiske blikk på den arabiske verden, er til stede og interessante.

Men som filmbladet Screens anmelder skrev: Visningen i Cannes er å regne som et kort glimt av offentlig tilgjengelighet, før filmen vil bli overlatt til akademikerne og kjennerne som står klar til å analysere den i filler. Denne kritiker var takknemlig for alle som innrømmet etterpå at det var en del de ikke skjønte så mye av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook