Den legitimerte egoisme

«Forfatteren Ayn Rand gjør en dobbelt feilslutning ved å mene at fordi egoisme hos mennesket er naturlig, så blir det også riktig.»

Ayn Rand

Professor i biologi ved Universitetet i Oslo, Dag O. Hessen, tar i denne kronikken for seg spørsmål omkring egoisme, altruisme og menneskets natur. Utgangspunktet er forfatteren Ayn Rands ekstreme, men tydeligvis stadig mer utbredte synspunkter.

Det finnes en underlig dualitet hos mennesket - skriver John Steinbeck («The log from the sea of Cortez» 1951) - som resulterer i et etisk paradoks. Vi har våre definisjoner på gode egenskaper - og på dårlige... Under de gode egenskaper faller kunnskap, toleranse, vennlighet, generøsitet, ydmykhet, mens selvdyrking, brutalitet, grådighet og gjerrighet er definitivt uønskede egenskaper. Og likevel er det slik i vårt samfunn at de såkalte gode egenskaper oftest fører til nederlag, mens de dårlige er suksessens grunnsteiner. Man vil naturligvis elske de abstrakt gode egenskaper og avsky de abstrakt dårlige, men når det kommer til stykket, er det ikke desto mindre den person som ved hjelp av sine tvilsomme egenskaper har oppnådd rikdom og suksess, som høster vår misunnelse og beundring...

Steinbeck er knapt alene i sin undring. Det har alltid vært et paradoks at mens egoisme havner på den moralske minusside, så stilles egoismens frukter til skue for allmenn beundring i mediene tross en (dobbelt)moralsk forarget mumling i kulissene. Samtidig som de synlige frukter nesten alltid er av materiell art, noe som bringer oss til et annet paradoks, det at økt materielt overskudd ikke avler økt generøsitet. Det finnes øyensynlig ingen metningsterskel hvor fordeling og redistribusjon av goder blir en naturlig konsekvens av akkumulert rikdom hinsides det globale gjennomsnitt. Det finnes alltid noen som har mer...

Likevel har altså det moralske ideal alltid vært altruisme, med egoisme og grådighet som de uakseptable motpoler. Få har reelt opponert mot dette. Nietzsche gjorde det som kjent, han så den konvensjonelle moral som massens middel mot eliten, et standpunkt som ble polert av markedsliberalismens yppersteprestinne, Ayn Rand. Det er kanskje ikke tilfeldig at Rands «Atlas Schrugged» (1957) nylig er oversatt til norsk. Dette er individualismens og kapitalismens svart-hvite helteepos som hyller Nietzsches übermensch, den absolutte markedsliberalisme og laissez-faire-kapitalismen. Ingen har moralske plikter overfor andre enn seg selv, og dermed blir heller ikke egoismen umoralsk sett med Ayn Rands ultraliberalistiske briller. Slik Peter Wessel Zapffe argumenterer for at det som er biologisk riktig for et dyr, også blir det moralsk riktige i en valgsituasjon, slik argumenterer Rand gjennom sitt karikerte heltegalleri av industriledere for en ren utilitarismemoral også hos mennesket. Det umoralske blir for Ayn Rand å dele av sitt overskudd, og av alle umoralske handlinger den klamme offentlighet pådytter enerne, er skatt det verste. Selv om den norske utgaven i sin vaskeseddel hevder at «Atlas Schrugged» er favorittboken til mange av verdens mektigste mennesker, bl.a. Vladimir Putin, Margaret Thatcher og Alan Greenspan, så er fortsatt Rands moraldefinisjon fjern for de fleste. Ikke desto mindre er det klare tegn på en økende aksept av egoisme - og hedonisme som egoismens fremste materielle uttrykk. Heltenes motiver var nok så ymse også tidligere, men dagens helter har lite å tape på å stille sitt ego til skue. Tvert imot, det er nettopp et tydelig ego som selger. En konsekvens av individualiseringen er at legitimering av egoismen har fulgt med som nissen på lasset, og den manifesteres i materialisme og katalyseres av kapitalisme. Et forbruk som iallfall i internasjonal målestokk kun kan karakteriseres både som dypt urettferdig og dypt umoralsk, møtes i beste fall med et skuldertrekk. Vi ser konsernledernes ublu lønnsøkninger som en uunngåelighet, Røkkes fly og yachter som en forventet og legal demonstrasjon av egen suksess og sløves av antall siffer i idrettsheltenes lønnsnivå. Effekten av trendsetternes forbruk og preferanser uteblir ikke, men vi ser etter hvert dette som en uavvendelig utvikling underlagt en næringslivsdarwinisme hvor penger = makt = suksess.

Utviklingen skjer dog ikke uten at kritiske røster reiser seg mot et samfunn hvor balansen mellom individ og fellesskap forrykkes, og hvor summen av individenes konsum i vestlige land er en økende trussel for vårt miljø. Ikke minst har den siste tids reaksjon på en globalisert økonomi som bidrar til skjevfordeling av goder, vist at ikke alle motkrefter er døde. Et interessant utviklingstrekk er at det også fra tradisjonelt verdikonservativt hold uttrykkes skepsis mot kapitalismens totale maktovertagelse, dens monopolisering av alle deler av samfunnslivet og forvitringen av den kollektive tankegang. Det erkjennes selv av kjettere i den markedsliberalistiske leir at det er forskjell på sunn ærgjerrighet og ødeleggende grådighet, og at Adam Smiths «invisible hand» også på sikt innebærer en «invisible foot» som sparker vekk et kollektivt verdigrunnlag. Dette til tross har siste halvårs partipolitiske berg-og-dal-bane vist at de største politiske gevinster i et av verdens rikeste land høstes ved å appellere til individets økte kjøpekraft. Billigere bensin, lavere skatter og redusert bistand er gode agn, og når prinsippet om refordeling av goder (som jo er skattens egentlige anliggende) settes opp mot skattelette for de som etter alle kriterier har «nok», blir det vanskelig ikke å se valgkampen som en verdikamp nettopp om egoets rett.

Egoisme springer naturligvis ikke ut av kapitalismen, dens røtter stikker dypere enn som så. Som enhver annen organisme har menneskets suksess vært tuftet på en individuell og helt nødvendig selvoppholdelsesdrift. Gener for å stille seg bakerst i matkøen ble aldri noen oppskrift på suksess. I en viss forstand er derfor selvhevdelse og egoisme en del av vår natur. Det blir likevel galt om man herav i misantropisk ånd konkluderer med at mennesket av natur er egoistisk og grådig, og at all nestekjærlighet kun er et tynt lag med kulturell lakk over en uskjønn og «egentlig» natur. Det er også her Ayn Rand gjør en dobbelt feilslutning ved å mene at fordi egoisme hos mennesket er naturlig, så blir det også riktig (hva filosofen G. E. Moore kalte «The naturalistic fallacy»). Gjennom vår evolusjonære forhistorie ble samarbeidet en enda viktigere oppskrift på suksess etter hvert som vi i økende grad ble en sosial art. Med samarbeidet fulgte også empatien som et evolusjonært imperativ for omsorg og oppofrelse for andre. I menneskets natur ligger derfor kimen både til egoisme og altruisme, og fordi vi er en fleksibel organisme, kan de kulturelle og sosiale rammebetingelser dyrke fram begge egenskaper. Små og oversiktlige samfunn tar imidlertid lettere vare på fellesskapets interesser enn de store og anonymiserte samfunn, og det er lettere å solidarisere seg med det nære og kjente enn det fjerne. I parentes bemerket kan også solidaritet innen en engere krets godt sees som gruppeegoisme om man hever blikket en smule.

Menneskets adelsmerke har alltid vært at vi har en moralsk bevissthet. At denne moralen har en evolusjonær og ikke metafysisk basis, er uvesentlig, det sentrale er at solidarisering og empati i vid forstand er en av de moralske grunnpilarer. I denne sammenheng blir det viktig å finne balansepunktet mellom den sunne selvrealisering og den rendyrkede egoisme. Mediene har et spesielt ansvar, det er her helter og forbilder skapes, og egoismen gis legitimitet eller ei. Det er også gjennom mediene det dannes en oppfatning om hvorvidt moral er en anakronisme (det synes ofte å forveksles med snerpete moralisme), eller et fenomen det moderne menneske fortsatt ser seg tjent med.