Den lettbente kritikken

LITTERATUR: Kari Sverdrup og jeg er nok enig i mye når det gjelder Barne- ungdomslitteraturen. Det er likevel nødvendig med en replikk. Hun mener at vi kun er opptatt av at barn skal ha action (Dagbladet 23.6). Vi lurer på om hun ikke helt ser bredden i spørsmålene vi tar opp. Jeg mener ikke (og har aldri ment) at mannlige redaktører er en form for kvalitetssikring i seg selv. Poenget med å «flytte debatten over til Dagbladet», som hun skriver, var å løfte blikket litt, trekke paralleller mellom to tilsynelatende uavhengige diskusjoner. For oss har debatten om kjønn vært et sidespor. Vi er mer opptatt av synet på barnelitteraturen på alle kanter og hvordan det påvirker mottagelsen av bøkene.

NÅR SVERDRUP savner tydelige eksempler på hvor man vil som redaktør eller redaksjon, fokuserer hun på feil del av kronikken. I begynnelsen skriver vi, som Sverdrup riktig påpeker, at barn liker action. Men spørsmålene vi stiller mot slutten rører nok mer ved kjernen av saken. Der sirkler vi inn noe av det Sverdrup savner. Nyskaping skjer ikke utelukkende gjennom sjangeroverskridelse. Mange av bøkene vi utgir befinner seg midt i debatten om hva barn ønsker eller bør ha. Det gjelder alt fra Sindre Mekjans beskrivelse av verdenssituasjonen i romanen «Fille fra Eventyrland» til Simon Strangers lek med medievirkeligheten i billedboka «Krusedullen». VGs kritiker sablet ned boka da den ble utgitt. Likevel ble den kåret til Årets bok av hundrevis av skolebarn i Stavanger-regionen, foran nesen på mange kritikerroste forfattere. Dette tilfellet viser at det vel så gjerne kan være kritikerne, ikke barna, som henger etter.

SAGT PÅ EN ANNEN måte, mer i tråd med det vi ønsker å få frem: Man har lett for å henge seg opp i gamle eller utdaterte forestillinger om hva barnelitteraturen er eller bør være. Som utgiver av BU-litteratur merker man dette godt. Selv om norsk BU-litteratur er sprek (og blir stadig sprekere), så betyr ikke det at den blir mottatt med åpne armer. Mye av den blir behandlet middelmådig. Cathrine Krøgers debattinnlegg om ungdomsboka i Dagbladet er et typisk eksempel på dette. Dersom denne debatten skal føre til noe godt, må det være at det tilstrebes en nivåheving: At man tenker litt mer gjennom hva man ytrer som kritiker, hva man antar som forlegger, hva man sprer som formidler og skriver som forfatter.