Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den liberianske tragedien

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DE SISTE UKENE

har vi daglig sett reportasjer fra kaotiske gatekamper i Monrovia og flyktninger som løper for livet. Liberia er både en krigssone og et katastrofeområde, men denne situasjonen er ikke uventet. Snarere er den liberianske tragedien beretningen om et varslet skipbrudd. Forklaringer kan søkes langs to sammenfallende spor. Det ene går tilbake til etableringen av landet. Her er de bakenforliggende årsakene. Det andre sporet er en konsekvens av det første, men ligger dagens hendelser nært i tid. Når mediene rapporterer om kaos, vannvidd og menneskelige lidelser er det viktig at dette settes inn i en større sammenheng.

For å forstå dagens Liberia må vi sette oss inn i skjebnen til frigitte slaver som i 1822 ble satt i land i landet. Hensikten var den aller beste. Det skulle skapes et fristed i Afrika for tidligere slaver. Problemet var bare at de var like fremmede der som i Amerika. For å overleve måtte de være de sterkeste. De hadde fått et land og styre, og styret bygde de på det eneste politisk-økonomiske system som de virkelig hadde kjent på kroppen, nemlig plantasjeøkonomien fra sørstatene i USA. Dog med en vesentlig forskjell: Nå var det de som satt på toppen, mens den opprinnelige befolkningen i landet ble deres undersåtter. Dette varte frem til 1980. Enkelte justeringer og moderniseringer fant sted, men i det store og hele forble Liberia de facto en apartheidstat. En liten elite på mellom 3 og 5 prosent av befolkningen satt med nesten all makt. Ingen sivile eller politiske institusjoner av nevneverdig karakter ble bygd opp. Med en sindig splitt-og-hersk-taktikk ble landets folkegrupper satt opp mot hverandre. Når opprøret kom i 1980 var det voldsomt, og konsekvensene ser vi fortsatt i dag. Liberia viser oss hva Sør-Afrika kunne ha blitt hvis det ikke hadde vært for ansvarlige ledere og veletablerte alternative politiske og sivile institusjoner.

EN GRUPPE UNGE

offiserer ledet av Samuel Doe tok makten. Det ble snart klart at det eneste som skilte Does regime fra det tidligere var at den nye elitens grådighet og maktmisbruk manglet det gamle regimets anstrøk av dannelse og eleganse. Nå var det for alvor «slavene» som hadde tatt over. Does regime var både brutalt og depotisk, men dette var i den kalde krigens dager, så han hadde USAs velsignelse. Omfattende valgfusk ble presentert som et fremskritt for demokratiet i Afrika, og Doe ble mottatt i Det hvite hus som USA viktigste allierte på det afrikanske kontinent. Doe var i realiteten både en tyv og en morder.

I desember 1989 gjorde Taylor opprør, og hans menn rykket raskt frem mot Monrovia. I kaoset som fulgte ble Doe fanget og henrettet av en av Taylors rivaler. Samtidig bestemte de militære lederne i Nigeria seg for å bringe situasjonen under kontroll. Da de første vestafrikanske fredsstyrkene kom til Monrovia sommeren 1990 ble de akkurat som i dag mottatt som helter. Dette skulle snart snu. De fredsbevarende styrkene hadde ingen annen agenda enn å hindre at Taylor tok makten. Resultatet var at de både selv ble en part i konflikten og hjalp andre liberianere til å slåss mot Taylor. Dagens opprørere, LURD, er en fortsettelse av en av disse fraksjonene. Resten er historie. Den første delen av den liberianske borgerkrigen varte i over 6 år. Over 250 000 mennesker ble drept og krigen spredte seg både til Sierra Leone og andre land i Vest-Afrika.

Fraksjonsledere som Taylor og de nigerianske generalene tjente seg der imot rike på krigen. I 1997 ble endelig et kompromiss hamret ut mellom Taylor og den nigerianske ledelsen, og ved valget i juli 1997 ble Taylor valgt til president med stor majoritet. Dette valget er uten tvil det frieste i landets historie. Årsakene til at Taylor vant er mange, og mer sammensatte enn at han hadde våpen og soldater til å fortsette krigen. Det hadde også mange av de andre fraksjonene. LURDs eksistens viser med all tydelighet dette. Vel så viktig var at Taylors bevegelse er den etnisk sett mest sammensatte i den forstand at han hentet støtte fra et bredere spekter av etniske grupper enn noen annen politisk eller militær leder i landet. Mens LURD fortsatt blir oppfattet som en Mandingo-fraksjon. Dette vil være en stor utfordring for et hvert forsøk på å finne frem til en fredelig løsning.

FRA 1997 og frem til 2000 var det relativt rolig i Liberia. Vannskillet kom i 2000, og her er vi ved det andre forklaringssporet. Taylor og hans regime ble da stemplet av FN og USA som støttespiller for opprørerne i Sierra Leone. Det er ingen tvil om at Taylor har hatt et samarbeid med disse. Omfanget og når det eventuelt ble avsluttet vet vi forløpig mindre om. Uansett førte dette til politiske og økonomiske sanksjoner mot Liberia.

Oppmuntret av dette ble LURD etablert på restene av en tidligere Mandingo-fraksjon. Med støtte fra Guineas diktator som også er en av USA og Englands fremste allierte i regionen, startet angrepene mot Taylors styrker. Den andre fase av den liberianske borgerkrigen var et faktum. Etter hvert som Taylor ble svekket av FNs økonomiske sanksjoner ble LURD en større og større trussel mot hans regime. Kampene ble stadig hardere og forholdene for sivil befolkningen stadig vanskeligere etter hvert som opprørerne kom nærmere hovedstaden. Dette var bakgrunnen for fredsforhandlingene i Ghana i begynnelsen av juni.

ETTER LENGRE TID

hadde vestafrikanske diplomater klart å overtale både Taylor og ledelsen i LURD til å møtes til direkte forhandlinger. Dette tente et håp om en fredlig løsning, men dette lyset ble umiddelbart slukket da den amerikanske anklageren, David Crane, ved krigsforbryter domstolen i Sierra Leone offentliggjorde siktelsen mot Taylor den 4. juni og ba om at han ble utlevert til domstolen. Resultatet var at Taylor forlot forhandlingene som dermed brøt sammen og LURD angrep sentrum av Monrovia.

Konsekvensen ble som vi har sett et rent helvete for innbyggere og flyktninger i Monrovia. Taylor er en av mange med blodige hender i denne regionen. Slik sett er tiltalen riktig, men tidspunktet som ble valgt for offentliggjøring var det verst tenkelige. Dermed har også David Crane et ansvar for det som har skjedd i Monrovia denne sommeren. Taylor har nå overlatt presidentsembetet til Mose Blah og hevder han vil forlate landet. Hvorvidt det faktisk vil skje og hva det eventuelt vil føre til er uklart. Det som er klart er at det eneste som kan stoppe den liberianske tragedien er omfattende internasjonal innsats som legger vekt både på den humanitære situasjonen og den politiske konteksten.

DET ER IKKE NOK

å fjerne Taylor. Liberia må gjenoppbygges også politisk. Løsninger må søkes som etablerer et nasjonalt kompromiss mellom militære, økonomiske og sosiale ledere. Dette er en prosess som må ta tid, gitt landets historiske bakgrunn. Vi kan bare håpe at omverdenen vil gi landet den tid og støtte som er nødvendig. Da vil ikke befolkningens lidelser i sommer være helt fånyttes.