KLASSISK KULTURMANN:  Forfatteren Agnar Mykle fanget mange med sin lasso, om man skal ta ham på skriften.
KLASSISK KULTURMANN: Forfatteren Agnar Mykle fanget mange med sin lasso, om man skal ta ham på skriften.Vis mer

Den lidende alfahann

Kulturmannen er en utdøende dyreart, hevdes det fra Sverige. Og kulturhannen vil ikke bli savnet. Tanken må plage ham.

Kommentar

Vårens store debatt i Sverige har inneholdt det meste av det kulturkommentatorer trives med å skrive om: Sex og kjønn, kunst og kultur, i et landskap rikt på gode rykter og halvkvedede viser. Det startet med Åsa Beckmans artikkel i Dagens Nyheter: «Kulturmannen. Portrett av en utdøande art». I forrige uke tok Terje Eidsvåg debatten hjem til Norge, og mandag fulgte Klassekampen opp. Spørsmålet er selvsagt, for å vri litt på Ole Paus: Hvorfor ligger alle med ham?

Hvem og hva er kulturmannen? Arten vanker gjerne på hagefester og litteraturhus. De har en egen evne til å definere sitt eget revir. De livnærer seg på beundrende blikk, helst fra unge kvinner. I følge Beckmans typologi kjennetegnes kulturmannen av sitt store frihetsbehov, mens deres mantra er «Alt for kunsten!». De er åndsmennesker, deres oppgave er å ruve, og deres kunstneriske gravitasjonsfelt suger unge kvinner inn i kretsløp rundt geniet, helt til de en dag finner ut at supernovaen er mer av et svart hull. Frihetskravet gjelder for kunstneren, men ikke hans muse, for ikke engang å snakke om hans kone. De kvinner som har gjestet i rollen som Kulturhannens Beatrice kan, enten de bryter eller blir forlatt, frykte eller håpe å finne seg igjen i hans diktning: Livet er kort og kunsten evig. Og kvinner er råstoff.

Kulturmannen kjenner reglene, han bryter koden. Han er over loven, han er grenseløs. For et beundrende blikk kan han fremstå som alt som er viktig og skjønt, og det med svart skinnjakke. På noen vis har kulturhannen klare likhetstegn med predikanten: Han har kontakt med noe der oppe. På andre måter ligner han den kriminelle: Han trenger omsorg. Den er sjelden gjensidig. Åsa Beckman siterer fra Lena Anderssons roman: «Egenmäktig förfarande»: «Hugo fulgte aldri opp det Ester sa, Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham.»

I den svenske debatten skildres hvordan kulturmannen har en evne til å få kvinne til å føle seg sett. Og det med et blikk som gir objektet verdi: Hvor deilig kan det ikke være å bli sett av en som virkelig kan se? Kyss meg igjen, sa Cecilia Lind. Sang Vreeswijk. Vi kjenner hans Cecilia. Ikke hennes. Agnar Mykle myklet ikke bare på papiret, men visstnok gjerne med dem som ble fangt av hans lasso, om man skal ta ham på skriften.

I sitt kall lider gjerne den store kunstneren. «Ikke forstyrr - jeg lider», som det sto på døra til et arbeidsrom. Lidelsen er ofte mindre på byen, der mytenes kunstnerhanner helst beveger seg fritt i åpent lende, mens Solveig venter trofast hjemme. Noen diktere på turne føler seg visstnok nærmest forpliktet til å ligge med et representativt medlem av arrangementskomiteen. Kulturkjerringene kan visst være et problem for mer og mindre dannede kulturmenn. Noen hevder de nærmest antastes av kvinner: «Tenk deg om vi fikk et barn med mitt utseende og din intelligens», sa skuespillerinnen til George Bernard Shaw. «Ja, men tenk deg om det fikk mitt utseende og din intelligens» svarte dikteren.

Men alt går over. Jeg husker et vemodig hjertesukk fra en lokal kulturhann, en kveld han mimret. Før, fortalte han, var det status å ligge med ham. Det var et godt liv, av og til avbrutt av en og annen skilsmisse. Men så en dag snudde stemningen: Det lå ikke lenger status i å ha ligget med ham, nå var det status i å ikke ha ligget med ham. Han hadde fått et bittert forhold til statusjegere.

Bør kvinner slutte å ligge med kulturhannene? Selv slikt diskuteres i Sverige. Lina Thomsgård argumenterer for sex-nekt i Aftonbladet. For kulturhannens oppførsel fortjener å dø ut. Skal man tro historiene er jo flere kvinner involvert i spillet enn menn. Og mens kulturhannene gjerne holder hoff, er kulturhunner med samme innsatsvilje og behov for levd liv oftere sett på som outsidere. Kanskje svermet mennene om Marlene Dietrich som møll rundt lyset, men hun gikk i dress. Menn er så dårlige til å beundre. Slikt gjør de til nød bare for andre menn. Skal de juble i flokk, går de heller på fotballkamp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.