UREDELIG: «Det er fair nok å ikke forstå, men når Rolness vrenger på det jeg skriver, blir det billig og uredelig», skriver Bjørn Vassnes om Kjetil Rolness (bildet). Foto: Nina Hansen
UREDELIG: «Det er fair nok å ikke forstå, men når Rolness vrenger på det jeg skriver, blir det billig og uredelig», skriver Bjørn Vassnes om Kjetil Rolness (bildet). Foto: Nina HansenVis mer

Den lille gutten

Den lille gutten søker fremdeles oppmerksomhet. Hvordan skal han bli en «intellektuell»? I mangel av noe annet, prøver han å gjøre jobben kultureliten ikke tør gjøre offentlig: å drite ut sine motstandere.

Debattinnlegg

Du kjenner han igjen fra skolegården: den lille gutten som gjerne vil være med de store, men som ikke kan bidra med mer enn å være den ivrigste mobberen. I dag er han blitt større, og skriver i avisa. «Hadde jeg bodd i en kulturnasjon, kunne jeg kalt meg intellektuell,» drømmer Kjetil Rolness i Dagbladet 2. november. Mon det. Å være intellektuell krever mer enn å ha studert sosiologi og kunne «litt om kunsthistorie, billedanalyse og semiotikk», som Rolness skriver i sin søknad om å bli med i kultureliten. Å være intellektuell krever at du har minst én egen tanke, at du har noe å melde, annet enn å gjøre deg morsom på andres bekostning.

For Rolness kan være morsom. Men når han skriver om ting han ikke har greie på (det vil si: ofte), blir det bare pinlig. Som når han tror uttrykket «Blank Slate» var noe Steven Pinker fant på - og anklager meg for å stjele fra Pinker. Det eneste min bok har til felles med Pinkers Blank Slate er nemlig dette uttrykket - som filosofen John Locke lanserte alt på 1600-tallet, og som jeg hadde skrevet om lenge før Pinkers bok (fra 2002) - i Myten om Fornuften fra 1997, der jeg skrev om hvordan Lockes misforståelse har preget samfunnsvitenskap og humaniora helt til i dag. Hvordan den også har preget kunstteorien, er et sentralt poeng i Det Store Kunstranet, som Rolness ikke har skjønt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annet poeng han ikke har skjønt, er forskjellen mellom kunst og estetikk. Det er menneskehetens universelle estetikk som gjør at så mange liker landskapsmalerier med blått hav og ville dyr, og det Rolness synes er så morsomt: «tilgjengelig ferskvann». Disse estetiske preferansene er empirisk påvist i undersøkelser rundt hele kloden. Men hva det har med kunst å gjøre er noe annet. Det er fair nok å ikke forstå, men når Rolness vrenger på det jeg skriver, blir det billig og uredelig. Han synes det er morsomt at jeg spør «Hvorfor får ikke Marianne Aulie slippe inn i billedkunstnernes gode selskap?», og nevner ikke at grunnen til jeg spør, er mangelen på kriterier. Et eksempel jeg vier mer plass, er kulturelitens behandling av Odd Nerdrum. Men dette holder Rolness seg unna.

Han hevder jeg vil gi kunsten en ny tvangstrøye. Mitt budskap er tvert imot at kunsten skal kunne gjøre hva den vil, ikke tilfredsstille ett sett med kriterier. Dermed blir hans antydninger om at mine advarsler minner om «kunstpolitikken i totalitære stater», absurde. Hans sluttbemerkning om «degenerert kunst» er et litt feigere forsøk på «hitling» (assosiasjoner til Hitler) enn det boka min fikk i en annen avis, og viser hvilket lavmål man kan synke ned på når man selv aner at argumentene blir for tynne (og fortjener en uforbeholden unnskyldning fra Dagbladet).

Rolness' arroganse går også ut over «kunstautoriteten Shabana Rehman» (hans ord), fordi jeg siterer noe treffende hun sa om den vestlige kulturens ufølsomhet for andres lidelser. For hva har vel slike tanker med kunst å gjøre? Man kan lure på om Rolness bygger sine oppstøt bare på sine «intellektuelle» venners fordømmelser på Facebook. Hadde han lest boka, ville han sett at ett av hovedpoengene nettopp er det han mener jeg har oversett, at «bilder har aldri vært så tilgjengelig som i dag». Vi har mye av det meste i dag - men nettopp i denne flommen av remix og nye utgaver av Duchamps urinal, blir det stadig vanskeligere å finne kunst som virkelig gjør en forskjell.

Kunst er ikke vitenskap. Det finnes selvsagt kvalitet i kunsten, men den viser seg i ettertid, nesten alle store kunstnere ble først fordømt av ekspertene. Men Rolness sier det kunsteliten vil høre: «Hvorfor skal ikke nettopp eksperter avgjøre hva som holder kunstnerisk kvalitet?» Den lille gutten søker fremdeles oppmerksomhet. Hvordan skal han bli en «intellektuell»? I mangel av noe annet, prøver han å gjøre den jobben kultureliten selv ikke tør gjøre offentlig: å drite ut sine motstandere. Og kultureliten klapper på Facebook. Rolness og jeg har i det minste ett felles ønske: at Norge en gang skal bli en kulturnasjon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook