Den livsfriserte Munch

Våger vi å dvele ved den matleie Munch?

GJENGANGERE: Munch jobbet igjen og igjen med motivene. Hvor mange varianter finnes det av Vampyr?
Foto: ScanPix
GJENGANGERE: Munch jobbet igjen og igjen med motivene. Hvor mange varianter finnes det av Vampyr? Foto: ScanPixVis mer
Kommentar

Årets brede jubileumssatsing for Edvard Munch gir nye blikk på maleren, nettopp på grunn av bredden. Vi visste at Munch gjerne jobbet igjen og igjen med motivene, men kanskje ikke at han gjorde det til de grader og over så lang tid. Gang på gang maler han kysset, sjalusien, livets dans, pikene i Åsgårdstrand, døden i sykeværelset og andre faste figurer. Vi vet at det er fire ulike Skrik, men hvor mange finnes det av Vampyr? 50?

På et tidspunkt
ønsket Munch å samle motivene i en frise. Han hadde merket at det «gikk en klang» gjennom bildene, og ville nå sette sammen et samleverk med fast montasje. Dette jobbet han med igjen og igjen, og etter en del år døpte han prosjektet «Livsfrisen». Den skulle visstnok inneholde alle «sjelelivets stadier».

Munchs metode kan minne om det Dante gjorde med sine ungdomsdikt da han satte sammen «Vita Nuova» - en antologi der diktene var rammet inn av nyskrevne prosatekster som forklarte hva han hadde tenkt den gangen for lenge siden og hva diktene egentlig betydde. Dikt som ikke inngikk i den nye fortellingen, fikk ikke være med. «Vita Nuova» er etterrasjonaliseringens arketyp.
Frise, frise, frise - ordet er etymologisk beslektet med frisør. Munch ble så opphengt i å få til en frise at han lanserte flere varianter med delvis samme innhold. Om han solgte noen enkeltbilder fra frisyren, kunne han jo «male dem opp igjen». Det gjaldt bare å finne en sjenerøs kunde og et permanent visningssted.

Han lagde en versjon til foajéen i Deutsches Theater i Berlin. Den ser vi for tiden i Munch-museet. Raske sveip med penselen, umiskjennelige motiver og sikkerhet i formen, men med nettopp det uferdige preget Munch fikk mye kritikk for gjennom karrieren.
Enda tydeligere er det at frisen var blitt en fiks idé når vi ser versjonen i Freia-kantinen. Her ser arbeidet ut til å være svært raskt utført. Det er nesten som om han er møkka lei av hele frise-ideen. Bildene virker uengasjerte, som en gjenoppførelse av et teater han har lagt bak seg. Ideen har visnet.

Det samme ser vi i Universitetets aula, der tre kraftfulle malerier - Solen, Alma Mater og Historien - også påstås å inngå i en frise. Men de andre åtte bildene er vage strøk og ser mest ut som løs fyllkalk. Heldigvis la Munch friseopphenget bak seg og fant nye veier i sin sene kunst, selv om han fiklet litt med friser også senere.
Når et kunstnerskap løftes opp som nå under Munch-året, er vi kanskje med på å gjøre alt likt? Spør vi oss selv om Munch noen ganger ikke var så god? Om han kunne være doven når han kopierte seg selv? Matlei av all suksessen? Våger vi å spørre om det?

Det er jo bra at det finnes en svak Munch, en dårlig Munch, en frise-Munch. Det er bra at han ble sur da Vigeland fikk til en vellykket livsfrise på fontenen i Frognerparken - noe ganske annet enn Munchs sammenraskede «klang». Vi må ikke redusere viktige kunstnerskap til sportsprestasjoner til jubel fra nasjonalfansen. Vi skal også dvele ved fadesene. Tross alt har jo Norge tapt de aller fleste fotballkamper.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.