VIKTIG: «Grunnpilarene i modellen er et moderat skattenivå med et bredt skattegrunnlag, en sterk offentlig sektor som gir gode, moderne tjenester, og trepartssamarbeid i arbeidslivet,» skriver Raymond Johansen. Foto: Anders Grønneberg
VIKTIG: «Grunnpilarene i modellen er et moderat skattenivå med et bredt skattegrunnlag, en sterk offentlig sektor som gir gode, moderne tjenester, og trepartssamarbeid i arbeidslivet,» skriver Raymond Johansen. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Den logiske bristen

Den norske modellen er et resultat av politiske prioriteringer og grunnleggende sosialdemokratiske verdier.

Den norske modellen er ikke et resultat av tilfeldige omstendigheter, slik høyresiden forsøker å framstille den. Den er et resultat av politiske prioriteringer og grunnleggende sosialdemokratiske verdier.

I Dagbladet 13. februar kommer Kristin Clemet med noen påstander om den norske modellen som ikke kan stå uimotsagt.

Første påstand: Det eksisterer ikke en fasttømret liste med elementer som den norske modellen består av. Det er ikke sant. Grunnpilarene i modellen er et moderat skattenivå med et bredt skattegrunnlag, en sterk offentlig sektor som gir gode, moderne tjenester, og trepartssamarbeid i arbeidslivet. Disse tre grunnpilarene har høyresiden forsøkt å svekke med sin politikk.

Andre påstand: Den norske modellen har ikke en statisk størrelse. Det er jeg helt enig i. Det er også derfor den norske modellen står seg over tid - den evner å endre seg. Nye utfordringer møtes med nye løsninger, gjennom reformer som fanger tidsånden. Det er her høyresiden svikter. I 2005 gikk den rødgrønne regjeringen til valg på den store barnehagereformen, og i dag har vi sørget for at alle familier har rett til barnehageplass. Denne reformen er et klassisk eksempel på viktige reformer høyresiden er motstander av, for så å bli tilhenger av etter at den politiske kampen er over.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Videre hevder Clemet at venstresiden og høyresiden vektlegger ulike deler av den norske modellen. Hun mener venstresiden er mest opptatt av fagforeningens innflytelse, og høyresiden legger mer vekt på sivilsamfunnets styrke. Her presenterer Clemet et kunstig skille mellom fagforeninger og sivilsamfunnet. Det er ingen tvil om at organiseringen av arbeidslivet er en pilar i den norske modellen som Arbeiderpartiet er svært opptatt av.

Samtidig har vi et nær tilknytning til frivillig sektor, som idrettsbevegelsen og avholdsbevegelsen. Arbeiderpartiet har alltid jobbet for frivillighetens handlingsrom. Mens høyresiden ofte reduserer fellesskapsansvaret til at flere velferdsoppgaver kan løses av markedet. Det vil tvert imot svekke det sivile samfunn som høyresiden nå hevder å fokusere på i den norske modellen.

Til sist hevder Clemet at venstresiden ikke legger vekt på elementer i modellen vi «ikke liker så godt», som økonomisk frihet. Argumentet faller på steingrunn. Høyresidens idé om «økonomisk frihet» er redusert til markedets usynlige hånd.

For Arbeiderpartiet handler økonomisk frihet om at alle mennesker, kvinner og menn, har mulighet til å ta den utdanningen de ønsker, få jobb og dermed sin egen inntekt og få en god behandling når man syk, uavhengig av foreldrenes bakgrunn og egen inntekt.

Denne frihetstanken sørger vi best for i fellesskap, det at alle er trygge på å kunne forme sine egne liv og ta selvstendige valg for sitt eget liv. Ved å sørge for en reell frihet gjennom trygghet i fellesskap. Vi kjemper derfor for en sterk offentlig sektor og en åpen økonomi som best legger til rette for et konkurransedyktig næringsliv. Halvparten av det vi produserer i Norge selger vi til utlandet, aldri har sysselsettingen vært høyere i Norge og vi har Europas laveste arbeidsledighet. Den norske sosialdemokratiske modellen står seg like sterkt i globaliseringens tidsalder fordi vi holder folk i arbeid gjennom trygg økonomisk styring.