Den lunkne regjeringen

NÅR JEG PÅPEKER

regjeringens fravær av engasjement vis-à-vis den katastrofe krigen i Irak er blitt (16.09.04), synes statssekretær Odd Jostein Sæter (18.09.04) å være mest opptatt at jeg, i følge ham, «misbruker et løsrevet bibelord i et forsøk på å ramme statsministeren personlig.» I min artikkel bebreidet jeg, med referanse til et av de mest kjente bibelord som finnes, statsminister Kjell Magne Bondevik for verken å være kald eller varm, men lunken (Johannes' åpenbaring, kap. 3, vers 15 og 16). Løsrevet? Hva er et bibelord hvis det ikke er løsrevet? Skulle jeg referert alle de 22 vers i kapitlet? Jeg kunne godt fortsatt med vers 17 som er et harmdirrende angrep på de rike. Det ville passet bra i en beskrivelse av hvordan regjeringen i sin skattepolitikk favoriserer de rikeste, men det var ikke mitt forehavende denne gangen.

Sæters neste bekymring er at angrepet mitt var rettet mot statsministeren «personlig». Du verden! Når er han statsminister og når er han «person»? For meg er han statsminister hele tiden.

Sæters oppregning av hva Bondevik har uttalt her og der, bekrefter min påstand om at statsministeren verken er varm eller kald. Stilt ansikt til ansikt med en katastrofe som har uoverskuelige konsekvenser for freden og sikkerheten i verden, en katastrofe utløst av president George W Bush og de nykonservative ideologene i Pentagon og Det hvite hus, er regjeringen lunken.

Jeg er klar over statsministerens tilbøyelighet til å la seg imponere av at han får snakke med presidenter. Tidligere var det Bill Clinton. Men det kreves mer enn en telefonsamtale for å gjøre inntrykk på president Bush. At Bondevik må ha vært særdeles uklar i sin telefonsamtale, blir bekreftet av USAs ambassadør i Oslo, John Doyle Ong, i et intervju med Vårt Land 12. juli. «Jeg mener trygt man kan si at Norge støtter det vi (les: president Bush) og andre koalisjonsmedlemmer gjør i Irak», sa han i intervjuet. Ambassadøren taler selvfølgelig på vegne av USA, og gir dermed uttrykk for den amerikanske regjerings oppfatning av norsk politikk, en oppfatning som blir understøttet av det faktum at vi hele tiden har hatt militær tilstedeværelse i Irak.

JEG HADDE VENTET MEG

et mer heftig svar og forsøk på en sterkere tilbakevisning av mine synspunkter. Men selvfølgelig: Statssekretæren har ingen annen utvei enn å forsvare det nødtørftigste, det regjeringen måtte gjøre, presset som den var og er av en sterk folkeopinion, blant annet den største antikrigsdemonstrasjon som har vært sett i dette landet. Sæter har en vanskelig jobb. Han har min medfølelse.