Den magiske Orson Welles

Mens han levde, var Orson Welles (1915- 1985) nærmest uønsket i Hollywood. I dag regnes han som en av de største amerikanske regissørene noensinne. Vi har sett fem av hans største filmer på DVD.

«CITIZEN KANE»

(1941), den unge Orson Welles' mesterverk både som regissør og skuespiller, står ofte plassert øverst på lista når historiens beste film skal kåres. Filmen er nylig utgitt på DVD med norsk tekst (SF), eller du kan skaffe deg en engelsk dobbeltpakke, med tilleggsmateriale, blant annet en grundig dokumentar om dramaet bak «Citizen Kane», «The Battle over Citizen Kane» (1996).

På markedet fins også den vellagde spillefilmen «Kampen om Citizen Kane» («RKO 281»), der Welles blir glitrende spilt av Liev Schreiber, aktuell i filmen «The Quiet American». Bakgrunnshistorien er vel så dramatisk som filmen selv, med en av de mektigste mennene i amerikansk historie i hovedrollen.

Orson Welles ga et dårlig skjult portrett av aviskongen William Randolph Hearst. Da Hearst hørte om filmen, satte han alt han hadde av makt inn for å få stoppet den. Men mediemogulen var ikke sterk nok. I det lange løp vant kunsten over kapitalen. Welles' film er blitt stående for all framtid.

Den er ikke bare en besettende historie. Den er grenseløst nyskapende. Med filmteknisk briljans blander Welles de mest overraskende virkemidler: gotisk ekspresjonisme med moderne newsreel-estetikk, storfelte kamerakjøringer med bilder tatt i knivskarpe vinkler helt nede fra golvflaten. En makeløs film, rullet opp med en blanding av Ibsens retrospektive teknikk og Shakespeares grandeur - en halsbrekkende ferd inn til mørkets hjerte, via et edderkoppnett av sjelelige irrganger.

«THE LADY FROM SHANGHAI

» (1948) er nylig ute i norsk DVD-utgave (Nordisk film), med en fortreffelig dokumentar der Welles-eksperten Peter Bogdanovich forteller om filmen. Dette er et herlig noirdrama. Orson Welles giftet seg med 40-tallets sensuelle diva Rita Hayworth, og spilte mot henne i denne filmen. Han fikk henne til å klippe sitt røde hår kort og farge det blondt; selv spilte han en lettere naiv, men slagferdig og nevesterk irsk sjømann.

Et finurlig plot rulles opp mens den ene scenen mer klassisk enn den andre bringer dramaet framover, blant annet opptak med Welles/Hayworth i et akvarium i San Francisco, og et endelig oppgjør i en bisarr fornøyelsespark, scener som seinere ble henvist til i James Bond-filmen «The Man With The Golden Gun». Dårskap, forfengelighet, grådighet og svindel står sentralt i en intrige som får hver av skuespillerne til å strekke seg etter det beste i seg. Dialogen lyder som et lynkurs i filosofi for hverdagshelter.

WILLIAM SHAKESPEARE VAR

Orson Welles' største helt. Han spilte Shakespeare på scenen gang på gang, og i 1948 lagde han sin versjon av «Macbeth» på mirakuløse 23 dager. Welles tar ut alle de grøssende stemningene i Shakespeares drama om maktkamp og drap. Nesten som i en western av Sergio Leone går han inn i nærbilder og vidvinklede scener, enestående i sin svarthvite skjebnetunghet.

Jeanette Nolan som den blodige Lady Macbeth er et strålende valg, og Welles selv som kongen har fra start til mål et jaget, nifst, opprømt uttrykk - mens han stadig nærmer seg sin egen undergang. DVD-utgaven er også forsynt med en kortfilm, «Return To Glennaskaul» (1942), en spøkelseshistorie der Orson Welles spiller en av rollene.

Shakespeares ånd hviler over både Orson Welles verk og hans skjebne: den geniale kunstneren som ble utstøtt av Hollywoods kapitalister, og som livet ut forsøkte å reise seg fra asken, med liv, helse, familie og privat økonomi som innsats.

Også hans formidable filmversjon av «Othello» (1952) fins på DVD, men dessverre ikke mesterverket «Chimes of Midnight» (1966), bygd på flere Shakespeare-dramaer, der Welles spiller den fordrukne adelsmannen Falstaff, en sjarmerende boms og en opplagt taper. Filmen bekrefter at tanken på å filme teater aldri streifet Welles. Dette er Shakespeare forvandlet til levende svart-hvitt-bilder, med alle filmens vidunderlige tekniske og kunstneriske muligheter.

WELLES' 40-TALLSFILMER

«The Stranger» (1946) og «The Lady From Shanghai» (1948) er begge utpregede noirfilmer: mørke, skjebnetunge ekspedisjoner inn i menneskets onde avkroker. Men med «Touch of Evil» (1958) lagde han sin ypperste film noir: en film som blir sagt å avslutte bølgen som ble startet av John Huston i 1940 med «Malteserfalken».

Forandringen Welles har gjennomgått siden han flott og nærmest slank spilte seg gjennom «Citizen Kane», er påfallende. Welles er blitt et overvektig vrak, ødelagt av mat, drikke og andre eksesser. Han glir som et monstrum gjennom filmen, i rollen som en uhederlig politimann: kortpustet, svett, møkkete, korrupt og fullstendig amoralsk. Men som alltid gjør Welles sine skurkeroller til mennesker av kjøtt og blod, til vesener preget av tvil, drøm og angst - og til sjuende og sist selvdestruksjon. Bildene i filmen er unike, fra den rekordlange enkeltscenen som innleder filmen, til de sitrende mørke og klare enkeltscenene: tatt opp med et ekstremt vidvinkelobjektiv - sterke, tette bilder understreket av heftig beatjazz komponert av Henry Mancini.

ORSON WELLES HÅPET PÅ

nye muligheter i Hollywood. Han var i Europa da han i 1963 fikk samlet sammen produksjonsstøtte i Europa til å lage sin filmversjon av Franz Kafkas «Prosessen».

Han håpet for eksempel at Anthony «Psycho» Hopkins i hovedrollen skulle vekke nok oppsikt til at filmen ville slå an. For Welles ble den ved siden av «Chimes at Midnight» en av de filmene han selv var mest fornøyd med, men det hjalp ikke. I USA ble den ingen suksess.

Welles har selv en mindre rolle som advokat i filmen: det absurde og dystre dramaet om Josef K, som en dag blir arrestert, stilt for retten, dømt til døden og henrettet uten at han noensinne får vite hvorfor. Som de fleste av Orson Welles' prosjekter var denne filmen dypt personlig, et blanding av rettssalsdrama og gotisk surrealisme. Kulissene er en labyrint som fører nærmere og nærmere slutten på livet: stilisert, men ytterst skremmende.

ORSON WELLES VAR EN

kunstner med en visjon. Men hans kunstneriske triumfer ble betalt med blod: i form av hundrevis av småjobber, biroller og for den saks skyld hovedroller i filmer som betydde lite for ham. Han etterlot seg nok av ufullførte planer om storverker, blant annet en påbegynt versjon av «Don Quijote» og et brennende ønske om å lage filmer av verk som Joseph Conrads «Mørkets hjerte» og Shakespeares «Hamlet» og «Kong Lear». Men den eneste som har sett disse filmene, er Welles selv, på sitt indre lerret. I 1985 døde han, og tok sine visjoner med seg videre. Selv oppsummerte han sin skjebne slik: «Alle benekter at jeg er et geni. Men det er aldri noen som har påstått at jeg er det!»

PÅ DVD: The Lady From Shanghai» (1948) er nylig ute i norsk DVD-utgave.
STERKT DRAMA: Både privat og i filmen «The Lady From Shanghai» måtte Orson Welles takle den smellvakre Rita Hayworth.