I Bjørnstjerne Bjørnsons stykke «Paul Lange og Tora Parsberg» som nylig ble spilt på Nationaltheateret, hevdes det at «i politikken må sannheten vente til noen får bruk for den». Politikere selv hevder at det er et feilaktig perspektiv på politikk å lete etter sannhet, og at politikkens oppgave er å få gjennomslag for saker. Ikke desto mindre ser vi en økende bruk av meningsmålinger hvor resultatene presenteres som selve sannheten. Den politiske sannheten finnes altså - den må bare måles først. Slik kan Bjørnsons credo skrives om, og meningsmålerne blir vår tids leverandører av sannhet i politikken. # Jakten på en politisk sannhet er langt fra den eneste grunnen til at meningsmålinger fenger for bruk i media. Den etter hvert - etter norske forhold - aggressive og spektakulære bruken av meningsmålinger i politisk journalistikk er et resultat av en generell samfunnsendring hvor både media og politikken har endret seg. Media er i dag politikkens informasjonskanal - vår tids folkemøter. Det er media som har makten i det offentlige rom, og media er selvstendig aktør som velger vinkling, volum og virkelighet. Media driver med andre ord både maktbeskrivelse og maktutøvelse.