Den målte sannhet

Symbiosen mellom meningsmålinger og politisk journalistikk er tidvis usunn.

I Bjørnstjerne Bjørnsons stykke «Paul Lange og Tora Parsberg» som nylig ble spilt på Nationaltheateret, hevdes det at «i politikken må sannheten vente til noen får bruk for den». Politikere selv hevder at det er et feilaktig perspektiv på politikk å lete etter sannhet, og at politikkens oppgave er å få gjennomslag for saker. Ikke desto mindre ser vi en økende bruk av meningsmålinger hvor resultatene presenteres som selve sannheten. Den politiske sannheten finnes altså - den må bare måles først. Slik kan Bjørnsons credo skrives om, og meningsmålerne blir vår tids leverandører av sannhet i politikken. # Jakten på en politisk sannhet er langt fra den eneste grunnen til at meningsmålinger fenger for bruk i media. Den etter hvert - etter norske forhold - aggressive og spektakulære bruken av meningsmålinger i politisk journalistikk er et resultat av en generell samfunnsendring hvor både media og politikken har endret seg. Media er i dag politikkens informasjonskanal - vår tids folkemøter. Det er media som har makten i det offentlige rom, og media er selvstendig aktør som velger vinkling, volum og virkelighet. Media driver med andre ord både maktbeskrivelse og maktutøvelse.

Politisk atferd - som annen atferd - bestemmes ikke lenger av hvor du kommer fra, men hvor du vil. Som forklaring på alle disse endringene kan man sette merkelappen individualisering - vi er rett og slett ikke så kollektivt orienterte som før, men jakter på mening og opplevelse i eget liv. Og den dyptgripende samfunnsendringen individualiseringen representerer, forklarer også hvorfor meningsmålinger og «du-journalistikk» fenger i media: Fokus på dine meninger og ditt valg gir individet mulighet for identifikasjon, gjenkjennelse og bekreftelse, samtidig som man kan sammenligne seg med andre. Meningsmålinger kan brukes til å fange opp trender som forteller individualistene hva som skal til for å fremstå som trendy. I tillegg kommer det faktum at meningsmålinger representerer nyheter i seg selv - for eksempel de månedlige partibarometrene; og meningsmålinger kan også generere egne saker i nyhetsfattige perioder.

Men selv om utviklingen lar seg forklare, betyr ikke det at den er uproblematisk. Media er både rapportør og aktør, og media og målinger setter den politiske dagsordenen. Spørsmålet er om de også påvirker utfallet? Har de en egen agenda? Et eksempel er VGs kjør mot Thorbjørn Jagland i dagene før han trakk seg som statsministerkandidat. Tirsdag 8. februar kunne avisen melde at Arbeiderpartiet ville fått 400 000 flere velgere dersom Jens Stoltenberg hadde vært partileder. Spørsmålet som ble stilt lød som følger: «Hvis det var stortingsvalg i dag, hvilket parti ville du stemme på om Jens Stoltenberg var Ap-leder?». Alle som vil, ser at spørsmålsformuleringen overeksponerer Arbeiderpartiet på bekostning av de andre partiene. Det er vanskelig å si nøyaktig hvilke utslag slike ubalanserte formuleringer kan få, men MMIs Politiske barometer tatt opp uken etter - og altså etter at Jens Stoltenberg var blitt statsministerkandidat - antyder et svar: Forskjellen mellom MMIs januarmåling (tatt opp før Jagland trakk seg) og februarmålingen viser en «Jens-effekt» på i overkant av 230000 velgere. Nå er ikke de politiske målingene fullstendig sammenlignbare til enhver tid, men det må være lov til å hevde at en uforklart varians på 170000 velgere ligger utenfor feilmarginene. Målingen representerer i beste fall en tvilsom praksis, og journalistenes bruk av den gjør spørsmålet om Jagland ved å trekke seg som statsministerkandidat tok konsekvensen av intern uro, eller om denne var pådyttet Arbeiderpartiet utenfra gjennom medias stadige hamring, betimelig.

Kan og bør så meninger måles i det hele tatt? Det er et poeng i seg selv å ha kunnskap om befolkningens meninger. Som demokratisk argument for bruk av meningsmålinger i politisk journalistikk kan det også anføres at de målbærer «folkets stemme» og uttaler dens finere nyanser og skiftninger. Meningsmålinger kan kontrollere politikeres påstander om å forfekte «grasrotas mening», og de kan korrigere partienes avvik fra folkeviljen. Man kan alltids spørre seg om hvem som kan påberope seg å representere folkemeningen, men det er i alle fall ingen som kan gjøre det bedre enn en profesjonelt utført meningsmåling.

Men det er også en åpenbar fare med meningsmålinger at de kan brukes manipulerende. Meningsmålinger kan legitimere egeninteresse, og de kan brukes selektivt for å skape et ønsket inntrykk. Videre er det problematisk at meningsmålinger setter fokus på fragmenter i politikken på bekostning av den helhetstenkningen våre representanter er satt til å ivareta. Meningsmålinger er også et «velegnet» instrument for opportunister - ikke minst når de politiske skillelinjene i politikken er mindre tydelige, kan det være fristende å måle folkemeningen før man selv mener noe. Det er kanskje ikke et demokratisk problem når Det hvite hus spør amerikanerne hvor de synes Bill Clinton bør feriere, for deretter å sende ham dit folket vil - og oppover på popularitetsbarometeret. Men det er i høyeste grad problematisk dersom meningsmålinger brukes til å kaste statsministerkandidater og partiledere, og den viktigste politiske sansen blir luktesansen.

Poenget er at man må være edruelig i bruken av meningsmålinger, særlig i fortolkningen av resultatene. Kan man hevde at det finnes én folkemening? Man må blant annet spørre seg hvilken nærhet eller ansvarsfølelse respondenten har til spørsmålet vedkommende stilles overfor. Er svarene et resultat av nøye gjennomtenkt overbevisning, eller svarer man «bare for å si noe»? I meningsmålinger er det ikke slik som Bjørnson også hevder - at «enkelte valgøyeblikk er valgøyeblikk for hele livet». Respondentene kan ikke stilles til ansvar for sin svargivning i en eller annen tilfeldig måling vedkommende blir utsatt for. Eksempelet fra VG illustrerer med all mulig tydelighet at hypotetiske spørsmål får hypotetiske svar.

Vi vet at resultater fra meningsmålinger kan påvirke resultatet av andre meningsmålinger eller selve valgresultatet gjennom selvforsterkende spiraler. Skal så meningsmålinger tillegges vekt eller kunne offentliggjøres til enhver tid? Vi vet at opinionen svinger med politikernes opptreden, men meningsmålerne og media hjelper den ved å levere en ferdigtolket virkelighetsforståelse det er vanskelig å bortforklare. Det er dermed relevant også å diskutere hvor det skal være legitimt å hente sine holdninger fra. Mange vil huske bildet av Kaci Kullmann Five - tatt i en begravelse - på VGs førsteside et par dager før valget i 1993. Valgresultatet var en katastrofe for Høyre. Dagen før kommunevalget i fjor utropte Dagbladet på bakgrunn av en meningsmåling Thorbjørn Jagland til partilederdebattens taper over hele sin førsteside. Var dette illegitime kilder for påvirkning på et elektorat som vi vet i stadig høyere grad drøyer med å bestemme seg for hvilket parti de vil stemme på til rett før valget? Er ikke dette en måte å levere sannhet i politikken på?

Symbiosen mellom meningsmålinger og politisk journalistikk er tidvis usunn. Det finnes mange problemstillinger man ikke bør lage målinger av, men det betyr ikke at man skal unnlate å gjennomføre interessante målinger eller offentliggjøre resultater man ikke liker. Denne avveiningen er til syvende og sist meningsmålingsinstituttenes ansvar, og meningsmålerne må passe seg for en presse som er mer opptatt av å vekke oppsikt enn av å gi innsikt. Det er en utfordring å holde et høyt nivå på målingene når mediekonkurransen skjerpes, og ikke la seg presse til å fire på faglige og etiske krav av medienes stadige kamp mot klokka og hverandre. Det viktige er at både meningsmålere og media er bevisste sin egen rolle som aktører med påvirkningsmulighet, og ikke lar mediemakten være en «bevisstløs makt» som brukes til å tenke like tanker. Konformitet kan være et resultat av mediesamfunnets dynamikk, men konformitet er også frihetens største trussel.