Den man elsker, klusser man med

- Man skal klusse med Henrik Ibsen! sier Tron Øgrim. Bjørg Vindsetmo vil forby teatrene å spille Ibsen de neste 20 år: - Da har vi kanskje glemt alt det vi tror vi vet? Begge provoserer «Ibsen-ekspertisen» med glød og glede.

Sammen i plysjen i Henrik Ibsens egen Røde salong i leiligheten i Arbiens gate i Oslo er de ellevilt enige om én ting: Henrik Ibsen er deres mann. Ellers er de hjertens uenige.

Bjørg Vindsetmo med fortid ikke bare som hardtslående teaterkritiker her i avisa, men også i ærverdige Morgenbladet, mens Tron Øgrim drømte om væpna revvlusjon både her og der.
Det er for ille, mener de, at vi har klart å forvandle opprøreren Ibsen, anarkisten, refseren, outsideren og mobbeofferet - til en samfunnsstøtte. Vi kan ham så utenat, er blitt så vant til både ham og stykkene hans, at han er blitt et nasjonalt sitatleksikon. Snart ser vi ikke Ibsen for bare Ibsen-tradisjon.

Hard medfart

- Det er på tide å gå tilbake til det han faktisk skrev, kanskje trenger både han og vi noen tiår med Ibsen-forbud imens, sier Vindsetmo. - «En siklende kikker på hospitalet for de venerisk syke.» ble han kalt i Saturday Review da «Gengangere» kom til England. Medfarten var like ille her. Nå har ærbødigheten tatt overhånd.

«Instant Ibsen», Vindsetmos egen herlige Ibsen-harselas, er ute på tur som Riksteatrets jubileumsforestilling. Norge rundt ler folk seg plutselig skakke av verdensberømte Ibsen-replikker.

- Nå ja, sier hun tørt, - jeg har fått klar beskjed om at mange ikke vil se stykket, for Ibsen «skal man ikke klusse med». Men jeg har ikke endret på et eneste ord i Ibsens tekst. Alt er originalt!
- Teatrene har jo klussa med Ibsen bestandig, blåser Tron Øgrim. - Bare tull å tro at man ikke må ta valg, det er riktig å klusse med Ibsen.

Selv har Øgrim nettopp holdt foredrag i løvens egen hule, i Ibsen-museet i Oslo. Tittel: «Ibsen og det norske tungsinnet.» Det ble litt kluss der også, men det var fordi folk trengte seg inn, og det var stappfullt.

- Jeg fikk i hvert fall en rasende telefon etterpå, så det var ikke helt mislykka, sier Øgrim fornøyd.

Synd og skyld

- Ibsen selv er ikke akkurat kjent som en munter mann. Tror dere han hadde humor?
Vindsetmo: Masse!

Øgrim: Han har sans for det upassende!

Vindsetmo: Men kanskje ikke for selvironi? Han hadde nok et enormt behov for å skape en «image» for seg selv.

Øgrim: Bjørnson var rausere og tryggere. Men hadde jeg valget, tror jeg det ville være mye morsommere å være sammen med Ibsen.

Vindsetmo: Helt uenig! Ibsen var jo ikke noe festmenneske.

Men hvorfor blir de ikke enige om. Han liker Ibsen fordi Ibsen er så forferdelig norsk og lutheransk. Alt handler om synd og skyld - og seksuelle og økonomiske hemmeligheter: «Ibsen lager et indre kart over åssen folk har det inni huene sine.» Og så er han en djevelsk dyktig håndverker med kommers estetikk. Hollywood har jo alltid studert hans spennende intriger. Og politisk satte han alltid fingeren på det ømmeste og mest ubehagelige punktet.

- Jeg liker alt ved Ibsen, jeg! sier Vindsetmo, - men dristigheten er helt avgjørende. Svanhild i «Kjærlighetens komedie» er min favoritt, den første virkelig ukonvensjonelle, opprørske av hans kvinneskikkelser.

Hekta på Peer

- Fyren hadde lenge lite greie på kvinnfolk. Det var sånn «Me Tarzan you Jane»-opplegg. Alle spennende damer var slemme, og de snille var kjedelige og dumme. Det går igjen hele veien, mener Øgrim.

- Jeg har alltid vært hekta på Peer, bekjenner Øgrim. - «Peer Gynt» er bildet på alle norske menn som er mislykka. Som ikke får det til. Men Solveig har jeg alltid hata!

- Jeg kan heller ikke noe med den stereotypen vi ofte ser, men hun kan jo være en lengsel. Det må være lov, vel? mener Vindsetmo.

- Sjukelig! fnyser Øgrim. - Men det er vel sånn som Bjørnson skrev til Jonas Lie, atte Ibsen hadde ikke så mye i hodet sitt som vi to, men du all verden hvor mye han får ut av det!

<B>HJERTENS UENIGE: </B>Bjørg Vindsetmo, aktuell med foerstillingen Instant Ibsen, og Tron Øgrim, er begge fans av Ibsen.