Den markedstilpassede kunst

Det vi forbinder med avantgardekunst er gjerne noe nyskapende, provoserende og kritisk. Et tilbakeblikk på avant- gardens ulike uttrykksformer tidlig i dette århundret forteller oss at karakteristikken er treffende. Særlig da det kritiske aspektet, som i hovedtrekk rettet seg mot det bestående samfunn, med sitt hegemoni innen politikk, moral, økonomi og estetiske normer.

Avantgarden representerer altså et kunstnerisk opprør. Og hovedmålet har vært å bryte ned den samfunnsmessige undertrykkelsen som kunsten og kulturen permanent blir utsatt for.

Hensikten er naturligvis å oppnå større frihet for enkeltmennesket som sådant, men også å gi mer spillerom for skapende individer.

Parallelt med den postmoderne impulsen på 80-tallet dukket det også opp en rekke kunstneriske strategier under etiketten neo-avantgarde. De hentet inspirasjon hos pionerene fra begynnelsen av dette århundret, og profilerer seg som denne avantgardens rettmessige arvinger. I løpet av de to siste tiårene har de rykket inn på den internasjonale kunstarenaen og blir nå markedsført av kuratorer og tunge museumsinstitusjoner som samtidens mest representative og toneangivende kunstuttrykk.

Men har denne neo-avantgarden noe med forbilder å gjøre? Har den ivaretatt og videreført den opprinnelige avant- gardens kritikk, nyskapende uttrykk og opprørstrang?

Eller er den bare en blodfattig og tannløs klisjé produsert for et marked av pengesterke investorer? Spørsmålene er kjetterske og meget plagsomme for alle de klakørene i vårt hjemlige kunstmiljø som stadig prøver å være trendy og toneangivende.

Det sier mye om norske kritikere og kunstskribenter at ingen av disse spørsmålene er blitt luftet i pressen den siste tiden. De ble nemlig formulert og drøftet av ingen ringere enn Donald Kuspit, en av USAs fremste kritikere og kunstteoretikere, under et foredrag i Moss i mai.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kuspit var invitert som trekkplaster til Momentum, den store, nordiske kunstmøns-tringen i Moss der en rekke utstillinger av samtidskunst ble presentert på ulike steder.

Kuspit la ikke fingrene imellom da han tok sitt oppgjør med konseptkunst, kroppskunst og andre neo-avantgardistiske strømninger. Gjennom en grundig analyse av kritikk-begrepet, med basis i Adorno og Meyer Shapiros avantgardeforståelse, ble dagens neo-avantgarde avkledd og avslørt. Det samme gjaldt hele den horde av kuratorer og museumsfolk som villig har vært medløpere for kapitalkreftene innen det internasjonale kunstmarkedet.

Kuspits foredrag må ha vært et slag midt i trynet på arrangørene, på kuratorene og ikke minst hovedstadens kritikere. Ikke rart at hans synspunkter ble holdt unna pressen. I det norske kunstmiljøet må man være konform og på parti med maktmenneskene i medier og museer. Men noe lekket iallfall ut, gjennom NRK P2, som gjorde et habilt program med Kuspit.

Nettopp denne tausheten, eller snarere fortielsen, som har bredt seg i forlengelsen av Kuspits foredrag, bekrefter hans hovedtese: At den kritiske brodden og bevisstheten ikke lenger er virksom i kunstlivet. Den er heller ikke ønskelig i et markedstilpasset og kapitalstyrt kunstmiljø, der fagfolk på alle nivåer tilrettelegger neo-avantgardens produkter som glattslikkede PR-folk.

Kuspits foredrag, kritisk til det fortærende, og slik sett i avantgardens ånd, falt naturligvis ikke i god jord her hjemme. I vårt lille kunstmiljø har den kritiske holdningen fullstendig forsvunnet. Det er naturligvis ikke så merkelig siden de normative premissene er satt på indeks.

Men tradisjonen fra avantgarden og dens kritiske holdning påberoper man seg allikevel. Som om man forvaltet en reell innsikt og en oppriktig, kunstnerisk strategi.

På det punkt gjør Kuspit rent bord. Han viser med klarhet og konsekvens at neo-avantgardens ulike fremstøt preges av klisjeer mer enn autentiske formuttrykk, spontaniteten er fabrikkert og den kritiske brodden institusjonalisert. Neo-avantgarden har heller ingen nyskapende resultater å vise til, gjennomgående preges strømningen av en overfladisk hang til å vri og vrenge på forbildenes ideer og former.

Kuspit går her særlig inn på neo-avantgardens kritiske pretensjoner. Dette at kunsten skal være avslørende, opprørsk og frigjørende. Kuspit hadde problemer med å finne et neo-avantgardistisk verk som var i besittelse av disse egenskapene. Derimot var trenden en eneste strøm av banaliteter, tåpelige innfall og glatt, kommersiell presentasjon. I tillegg kom en solid ryggdekning fra teoretikere og kritikere som parfymerte produktene med konsumvennlig filosofi.

Ifølge Kuspit har den neo-avantgardistiske kunsten gitt avkall på hele opprørsprosjektet, til fordel for en konsumentorientert og kritikkfiendtlig markedsprofil. Strategien her er institusjonalisering. Det betyr at kunsten innordnes i et system av strukturer, der såvel private investorer som offentlige institusjoner bedriver normering, tilrettelegging og formidling av produktene.

Det mest ømtålelige ligger her i normeringen, i selve utvelgelsen av hvilke verker som egner seg best for et internasjonalt marked. Og egnetheten dikteres av kommersielle krefter som naturlig nok er uten interesse for kuns-tens mothaker eller kritiske karakter. Om et verk i utgangspunktet skulle være samfunnskritisk, vil allikevel de institusjonelle strukturene nøytralisere brodden. En kunst som tiljubles og dyrkes av markedskrefter og offentlige institusjoner, kort sagt av makthaverne, har ikke mye opprørsk potensiale i seg.

Kuspits poeng er ikke bare at neo-avantgarden har sveket sine kritiske ambisjoner, men at den er blitt stueren og politisk korrekt. Den har tilpasset seg makthavernes behov, og fungerer gjennom beregnende rasjonalitet. Henvisningen til avantgardens pionerer har derfor karakter av munnsvær, noe man vifter med for å tilsløre avmakten i sine egne kunstneriske fremstøt.

At denne snyltervirksomheten har kunnet pågå med kunstens vaktbikkjer, dvs. kritikernes fulle støtte, er litt av en gåte. Men kunstkritikken er på samme vis blitt fanget inn av det institusjonelle maktapparatet. Den fungerer som en lydig og velsmurt lakei for neo-avantgardens platte påfunn. Ja, kritikken er blitt selve smøremiddelet mellom kunstner, offentlige institusjoner og marked.

Det er naturligvis ikke så greit for maktmenneskene i vårt hjemlige kunstliv å ta Kuspits kritikk inn over seg. Det ville rasere deres prestisje og posisjoner, slik også neo-avantgardens simulerte opprørskunst ville få sin rette tannløse status. En kunst med ekte kritisk potensiale lar seg vanskelig innordne i det institusjonelle apparatet. Den spotter såvel kunstsakkyndigheten som kritikken.

Ifølge Kuspit finner man ikke dagens kritiske kunst innen neo-avantgardens rekker. Den befinner seg utenfor det institusjonelle maktapparatet. Det er en kunst som ikke profilerer seg gjennom brudd og påtatt ironi, men paradoksalt nok manifesterer seg med et menneskelig ansikt. Her er det interessant å se hvem han i norsk sammenheng plasserer i en kritisk, avantgardistisk tradisjon, nemlig den utskjelte og trakasserte Odd Nerdrum.

Dette er ganske oppsiktsvekkende synspunkter fra en internasjonal kapasitet på samtidskunstens område. Kuspit er da heller ikke blitt professor ved Cornell University uten å ha et solid faghistorisk fundament. Hans kunstteoretiske tyngde kan man følgelig ikke latterliggjøre, heller ikke dytte på ham reaksjonære holdninger. Den kritiske tradisjonen han står i, har et klart radikalt tilsnitt.

Sett i forhold til kunstlivet her hjemme, de toneangivende kunstnere, moteriktige kuratorer og korrekte meninger, fortoner Kuspits vurderinger og synspunkter seg som rendyrket kjetteri. Kuspit er på kollisjonskurs med hele kobbelet av vår hjemlige kunstekspertise. Men hans ord er kommet i rett tid. Norsk kunstliv trenger å luftes ut, slik at det blir mulig å skape og mene noe annet enn det kunstpolitisk korrekte.