KOMMUNENES HUS:  Bak fasaden finnes et sentralforbund som kjemper for lokal frihet. Foto: NTB Scanpix
KOMMUNENES HUS: Bak fasaden finnes et sentralforbund som kjemper for lokal frihet. Foto: NTB ScanpixVis mer

Den mektige bastard

KS-leder Gunn Marit Helgesen (H) burde settes på sokkel i organisasjonens nyrestaurerte hus. Få har fått så mange til å interessere seg for den kryptiske forkortelsen KS.

Kommentar

En foruroligende lav andel av journalister visste hva forkortelsen sto for da dette ble målt for noen år siden. Etter KS? og Helgesens konfrontasjonslinje overfor landets lærere i 2014 og den langvarige arbeidskonflikten som fulgte, må vi tro bildet har endret seg. Nå vet de fleste at det bak veggene i Kommunenes hus sitter arbeidsgivere med sterk vilje.

Denne uka ble det første bokverket om KS og dens forløpere lansert. Den skal deles ut på KS? landsting neste uke, og spenner fra den spede opprinnelse for over 100 år siden til i dag og er ispedd grundige analyser av forfatterne, sosiologene Andreas Hompland og Jon Helge Lesjø. Deres oppsummering av organisasjonen ligger i bokas tittel: «Konstante spenninger».

Selv fikk jeg interesse for organisasjonen på tidlig 1990-tall, den gang Helgesens mann, den frittalende Tor Kåsa, ledet lønns-utvalget og var nøkkelperson i flere bataljer med arbeidstakernes organisasjoner. Fargerik var også mannen som overtok rollen, Erik Bartes (Sp), som karakteriserte et seinere oppgjør, som på dyreste vis ble brakt i havn, for «kollektiv galskap».

Begge disse to bidro sterkt til medienes interesse for KS? arbeidsgiverrolle. KS var da som nå en rik kilde for informasjon om stoda i norsk økonomi.

Men KS har også andre oppgaver, nemlig å kjempe for kommunenes interesser overfor en sterkt styrende stat. Kommunene vil ha mest mulig selvråderett, mens staten holder dem sterkt i tømme og dytter på dem en overflod av oppgaver og lovbestemmelser, med altfor nøkterne midler. Da fungerer KS som en tverrpolitisk lobbyorganisasjon. Og spiller ifølge boka, ofte rollen som «bekymret sutrepave».

Men delegatene som skal møtes på landstinget neste uke er politisk valgt. Der ligger mye av spenningene innad i organisasjonen.
De representerer små og store kommuner med ulike interesser og som styres av ulike politiske partier. Likevel må kommunene opptre samlet om de skal få noen innflytelse på staten.

Lenge var organisasjonen frontet av direktøren, mens den valgte leder svevet i bakgrunnen. Det endret seg da Helgesen tok roret som valgt styreleder i 2013. Da valgte administrerende direktør Sigrun Vågeng å fratre.

Forfatterne har rett i at verken organisasjonen eller dens ledere har fått den plassen de fortjener i offentligheten og historien. Flere av dem hører til blant landets nasjonale strateger, men er knapt nevnt i oppslagsverk og leksika. Nå er noe gjort med det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook