Den meningsløse sporten

Bølgen og seiersbrøl for Rune Slagstad. Norges sportsidioter har fått noe å bryne seg på med hans 849 siders intelligente drøfting av sportens historie gjennom 200 år.

BOK: Sportens historie handler om vinnere og tapere. Både på og utenfor banen. De siste 200 åra har vært en ideologisk tvekamp; kommersialisme mot idealisme, profesjonalisme versus amatørisme og rekordbesettelse kontra stilfullhet. Modernitet eller tradisjon, natur eller kultur, meningsfullhet eller idioti? Det er vanligvis seierherrene som skriver historien, men det er ingen overraskelse at samfunnskritikeren Rune Slagstad oppfatter noen av utviklingstrekkene som mindre heldige.

Fridtjof Nansen ble en eksponent for skikunstens gleder etter sin tur over Grønland i 1888, men forfatteren Knut Hamsun var ikke overvettes imponert. Han mente denne hyllesten av sportsånden hadde bidratt til å gi en «Boulevardtendens ind i vor Kulturbevidsthed». Noen år seinere skrev kollega Mikkjel Fønhus: «Det bør bli slutt med den oppfatning at en fremragende idrettsmann er en stor mann i samfunnet». På begynnelsen av 1990-tallet tok Per Inge Torkelsen et nytt oppgjør med sportsidiotien i «Den store stygge idrettsboka». Siden da har styggedommen spredt seg. Fortere, høyere og sterkere. Det var i løpet av 1990-tallet at en lek som fotball gikk fra å være lokal og nasjonal til å bli virkelig global. Dermed også, kan man formode, idiotien. Sporten er demokratisk, sånn sett.

Rune Slagstad har begitt seg ut på langtur. Han kan ikke anklages for å ta snarveier eller for å ha lagt opp ruta mest mulig effektivt. Den lange reisa tar oss med fra fjellvandrernes inntog på begynnelsen av 1800-tallet, via militærets disiplineringskultur, vintersportens framvekst som nasjonal identitetssamler og etterkrigstidas sosialdemokratiske fokus på folkelig helse og hygiene, til dagens masseoppslutninger omkring tv-sendte VM-er og OL-er. For Slagstad er det en reise fra det lokale til det globale, fra amatørisme til profesjonalisme, fra moderne til postmoderne sportskultur. En gang bedrev man sport fordi det var nyttig og helsebringende. Sporten var det motsatte av pengejag og kommersialisme. I dag gjelder mottoet: Sport for sportens skyld. Og sporten er underholdningsbransjens fortropp. Estetikken har slått knockout på etikken. Sporten, ifølge Slagstad, er blitt meningsløs.

Innimellom tar den geniale sportsidioten Slagstad avstikkere til intellektuelle tumleplasser. Kapitlet om «Munchs kropp» (40 sider), der den norske maleren kobles med den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, virker noe anstrengt, selv om Nietzsche indirekte, ifølge Slagstad, kan åpne for innsikt i hva slags galskap den meningsløse sporten er: «en postnihilistisk illusjonisme». Sosiologen synes å trives i rollen som idéhistorisk referent, men sprudler mest som syrlig polemiker. Flere må tåle å motta slag rundt beltestedet, som for eksempel den moralske relativisten Gerhard Heiberg - «selv ikke det som er allment offentlig kjent, kan forutsettes å være kjent for Heiberg». Kjartan Fløgstad blir likeledes satt på plass. Han blir kalt en «dannelsesagent for de rådende omstendigheter», og får blant annet skylden for at skillet mellom høy- og lavkultur har forsvunnet i Dagbladet og for å ha legitimert en «ytterligere tabloidisering av avisas kulturdekning». Trond Giske blir kalt en «postmoderne eventminister».

I en fotnote skriver Slagstad at Fløgstad ikke var tiltenkt noen plass i boka, men etter «at det gikk opp for meg hvilken betydning Fløgstad faktisk har hatt, når det gjaldt å bane vei for en postmoderne kultur», ble han løftet opp, nokså sentralt, i avslutningen. Da er det fristende å spørre hvor Slagstad har befunnet seg siden «Loven vest for Pecos» utkom i 1981. Ekstra snurrig blir det når Slagstad utviser inngående kjennskap til David Beckham og Victoria «Posh» Beckhams kjærlighetsliv. Det virker som om Slagstad forsøker å distansere seg fra den rådende tidsånden, men «(Sporten)» er et ektefødt barn av den. VG og Nietzsche hånd i hånd. Slagstad står midt i, og på siden. Selv om boka hovedsakelig er deskriptiv, kommer det normative fram i ordbruken, som i beskrivelsen av utøvere som «levende reklameskilt» eller sjikanering av Fru Beckhams forfatterambisjoner. Den samtidspessimistiske undertonen vil opp.

«(Sporten)» er et verk til å miste pusten av. Den er overveldende i sin dokumentasjon, analytisk hvass og tidvis språklig gnistrende. Andre ganger tar man seg i å telle ord: «Den beror på feiringen av det tilfeldige, det kontingente, i denne forstand meningsløse. Men til forskjell fra religionen gir den ikke mening til det kontingente, den aksepterer derimot det kontingente, for så vidt som sporten fundamentalt sett beror på det kontingente. Det er det kontingente som dyrkes i sporten. Religionens vesen ligger i et løfte om å oppheve kontingensen, gi mening til og i det kontingente, det tilfeldige». Så er det mange agenter med i boka: Kunnskapsagenter, dannelsesagenter, markedsagenter og kultiveringsagenter. Slagstad har nok vondt for å kverke sine darlings, selv om de minner om Fløgstad-blødmer. «Kagge var en eventyr-yr event-yrer som ble medie-event-yr».

Rune Slagstad kaller sin gjennomgang for «historiske variasjoner over bevegelseskulturens fremtredelser». Ordet «variasjoner» rettferdiggjør den noe uensartede komposisjonen, men andre trekk tyder på at den kunne vært mer gjennomarbeidet. I drøftingen av Bislett og Kollens endelikt nøyer Slagstad seg med å trykke opp igjen den lange polemikken mellom ham og Jan Erik Vold i Klassekampen vinteren 2008. Identiske setninger og sitater dukker opp her og der. I tillegg er det en del andre gjentakelser: «Norsk toppfotball ble på 1990-tallet forvandlet fra amatørbasert foreningsaktivitet til profesjonell næringsdrift, og banene er blitt eksponeringsarenaer for ’fotballproduktet’, som det heter i Fotballforbundets tidsmessige språk. Det som tidligere var blitt avvist som uaktuelt i norsk kontekst med henvisning til det langstrakte land og dets knappe ressurser, kunne via oljeøkonomien bli en realitet, og fotballbanene er blitt eksponeringsarenaer for ’fotballproduktet’, som det heter i Fotballforbundets tidsmessige språk». Tilsiktet? Mange ortografiske feil er det også. Beckham er «fortballspiller», fornøyelig nok. Victoria er «silikon» og frontfigur for noen jeansmerker. Skal det være stilikon? Eller et ordspill igjen?

Beina stokker seg foran målstreken, men Rune Slagstad står likevel tilbake med gullmedaljen. Med «(Sporten)» stadfester han sin enerposisjon i norsk toppkultur. Bokas tema er sport, men den er like mye et samtidsportrett av den globale, postmoderne tilstanden. Sporten har ikke bare blitt en del av et utvidet kulturbegrep, den har blitt selve «globaliseringskulturens avantgarde», som Slagstad skriver. Sportskulturen fører an. Sportsspråket griper om seg, og har infisert selv bokanmeldelsene i Dagbladet. Snart er vi verken sportsidioter eller kulturidioter, bare idioter. Det er vel Dagbladet og Kjartan Fløgstads skyld.

SPORT SOM UNDEHOLDNINGSINDUSTRI: Slagstad utviser inngående kjennskap til David og Victoria Beckhams kjærlighetsliv. Det virker som om Slagstad forsøker å distansere seg fra den rådende tidsånden, men «(Sporten)» er et ektefødt barn av den, skriver vår anmelder. Foto: SCANPIX/AP
SPORT SOM UNDEHOLDNINGSINDUSTRI: Slagstad utviser inngående kjennskap til David og Victoria Beckhams kjærlighetsliv. Det virker som om Slagstad forsøker å distansere seg fra den rådende tidsånden, men «(Sporten)» er et ektefødt barn av den, skriver vår anmelder. Foto: SCANPIX/AP Vis mer

Stian Bromark er journalist, forfatter og bokanmelder i Dagbladet

Den meningsløse sporten
FORFATTER: Rune Slagstad.