Den menneskelige Bjørneboe

Ja, så er den her da. Den første såkalte antibiografien, fritt sjangerdefinert av forfatteren selv. Skrevet av Sven Kærup Bjørneboe om hans onkel Jens, og for øvrig merkelig lik en tradisjonell biografi. Hvis man altså ser bort fra forfatterens insistering på det motsatte.

Likevel er det mye levd liv på disse 160 små sidene, og ikke bare Jens Bjørneboes alene. En vel så interessant skikkelse er hans småborgerlige oppkomling av en mor, selveste fru konsulinne Maja Bjørneboe av Kristiansand. Hennes ekteskap med gentleman, skipsreder og konsul Ingvald Bjørneboe var tydeligvis en ren katastrofe, også for deres tre barn.

Jens vokste opp med knugende morsbinding, og med et distansert forhold til faren. Etter Ingvald Bjørneboes tidlige død kom Jens og broren virkelig i sin mors vold. Det fantes også en søster, men hun var tilbakestående og ikke presentabel for fru Maja.

Men de to vakre sønnene var og ble hennes egne gutter, livet igjennom og vel så det. Da hun døde som herskesyk 96-åring i uskiftet bo, hadde hun sløst bort et helt rederi gjennom luksuriøst personlig forbruk.

Patetisk

Direkte patetisk blir det å lese om brødrenes konspirasjoner for å frata moren råderetten over familieformuen, i brevs form, med juridisk alvor og mye hemmelighetskremmeri. Sven Kærup Bjørneboe siterer flittig her, og det patetiske består selvfølgelig i at alle forsøk på opprør glir ut i sanden når motet svikter dem i siste øyeblikk. Den store Jens Bjørneboe er hjelpeløst i klørne på mamma, også som hennes underdanige reisefølge til utlandet:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Alltid med samme resultat. Et helvete hadde det vært, en sammenhengende ydmykelse. Maja som grande dame, Maja skjeller ut tjenere, hotellpiker, stuerten. Og samtidig kjeftet hun på sønnen, han var kommunist, dranker, Amerika-hater, osv.»

Maja er kort sagt biografiens skurk, og dens suverent mest underholdende personlighet. Jens Bjørneboe kommer tydeligere til syne etter hvert, men ikke riktig slik man hadde sett det for seg på forhånd.

Skrumplever

Vi får høre om ungdommelig opprør, om to ekteskap, om skandaleboka «Uten en tråd», som visstnok ble skrevet av økonomiske årsaker og neppe med tanke på ytringsfrihetens kår. Og om hans velkjente alkoholisme - påbegynt i godt voksen alder og derfor mye farligere enn utskeielser i ungdommen, skal vi tro nevøen.

Så gikk det da også galt til slutt, men heller ikke her så romantisk betinget som myten vil ha det til. Jens Bjørneboe visste at han snart skulle dø av skrumplever, blir det avslørt. Så var det kanskje ikke verdens ondskap som drev ham til selvmord likevel. Sven Kærup Bjørneboe venter åpenbart at noen vil la seg indignere her.

For en leser uten noe nært forhold til myten Bjørneboe er det uansett lite å hisse seg opp over. Historien om den akk så menneskelige onkel Jens er godt fortalt, sjenerøst krydret med familiegrums i alle varianter.

Bokas kjedeligste trekk er en dårlig skjult arroganse. Og et stadig tilbakevendende koketteri - om hvor mye forfatteren avskyr biografier, ukritiske Jens Bjørneboe-dyrkere og ikke minst alle de idioter som nærmest uavbrutt synes å ha plaget ham med dette slektskapet opp gjennom åra.

Frustrerende nok, vil vi tro. Men av begrenset interesse, selv i antibiografisk sammenheng.