Den menneskelige umenneskelighet

Det er ikke modernismens skyld at mye av samtidskunsten er pregløs og meningsløs, skriver Håkon Bleken

FØR MAN OVERHODE

kan diskutere hva som er menneskelig eller umenneskelig i kunsten, må man rydde litt opp i begrepene. Det er for eksempel litt naivt å tro - slik enkelte later til - at all figurativ kunst er menneskelig og at all modernisme er umenneskelig. Slik er det ikke. Da ville for eksempel Hitler som gralsridder være mer menneskelig enn Piet Mondrians «Boogie-Woogie», eller Stalins sovjet-realisme mer menneskelig enn Picassos figur-abstraksjoner. Eller Guernica, heller ikke det er vel sjenerende umenneskelig, men modernisme er det.

Altså - så enkelt er det dessverre ikke. Det menneskelige i kunsten er ikke bare et formelt-estetisk spørsmål, men i like stor grad et eksistensielt. Hva er det som gjør en kunstner som Palle Nielsen så dypt menneskelig? På ingen måte bare det at han vil lage menneskelig kunst. Det vil han selvfølgelig også, men det er ikke det avgjørende. Det avgjørende er kunstnerens hele eksistens, hans barndom og ungdom i miljøet omkring Kongens Nytorv, hans engasjement i tidens katastrofer, hans holdning til det opplevde, og slett ikke bare til tilværelsens estetiske side.

FOR SLIK

er det - det hjelper såre lite å ville være menneskelig. De store kunstnerne, Munch, Picasso, Ekeland, Giacometti, Kitaj, de tyske ekspresjonister - de vil ikke først og fremst være menneskelige - de er det. Og at de skulle være kvalmende på toppen, nei, det er for vilt. Derfor er det meningsløst å lovprise en kunstner fordi han eller hun vil være menneskelig - like meningsløst som å sette likhetstegn mellom figurativt og menneskelig. For å røre noe i tiden og det moderne menneske må et kompleks av ting klaffe, hvorfor snakker man ellers om rett mann til rett tid på rett sted osv. Historien burde nå ha lært oss at man ikke kan kommandere kunsten til å bli menneskelig slik nazismen og kommunismen trodde, det ble ikke noe særlig av det. Men også det rommer paradokser i sitt skjød, for eksempel Deineka.

NÅR DET GJELDER

min egen samtid, syns jeg også at mye er svært kjedelig - ytterst kjedelig. Men jeg vil ikke gi modernismen skylda for det. Tvert imot har modernismen ryddet opp ganske betraktelig i både sentimentalitet og umenneskelighet - det er for eksempel ikke tvil om at kubismen er en av de mest konstruktive hendelser i vår tid. Hvis noe skal kunne lastes for det ofte pregløse og meningsløse i samtidskunsten, er det vel heller vår egen holdning, vår mangel på engasjement, vår slikking for autoriteter, vårt pengejag, vår redsel for ikke å gjøre det vedtatt riktige, alt sammen ting som med søvngjengeraktig sikkerhet fører til meningsløshet - tom meningsløshet.