Den mest positivt ujevne Dylan-plata i moderne tid

«Tempest» byr på noen etterlengtede pauser fra swingkjøret.

Foto: Sony Music
Foto: Sony Music Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ALBUM: «Tempest», Bob Dylans 35. album og verket som markerer hans 50-årsjubileum som plateartist, starter med noen låter som høres ut omtrent som «alle» Dylan-plater på 2000-tallet: swing og western, røykfylt salong, brummende ståbass, piskende trommer og en intimt innspilt, gryntete stemme.

Satt seg fast?

Like mye som man har lært seg å elske dette lydbildet og uttrykket som en acquired taste, og nyte det lik en røykfylt single malt, er det også et potensielt slitasjemoment her, en litt uggen følelse av at Dylan, like ensporet som lidenskapelig, har «satt seg fast» i denne nostalgiske sumpen av forgangne, patinerte musikalske tidsbilder. Skal vi aldri mer få noen poplåter eller fresende, frådende og mer, øh, «moderne» rockepos fra Dylan?

Velsignede frislipp

Slik sett, og medbrakt en dose sunn skepsis til de rituelle hyllestene som allerede er blitt «Tempest» til del i fanziner som Rolling Stone, Mojo og Uncut, byr albumet på et lite knippe velsignede frislipp stilmessig.

De er ikke nødvendigvis de beste låtene på platen, men de er, i kontekst av det siste Dylan-tiåret, uanstrengt løsslupne:

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer