BLE ÆRET: Søndag æret det amerikanske fotball-laget, The Houston Texans, den tidligere preseidenten George H.W. Bush, med et minutts stillhet før kampen ved NRG Stadium. Foto: John Glaser / USA Today Sports / NTB Scanpix
BLE ÆRET: Søndag æret det amerikanske fotball-laget, The Houston Texans, den tidligere preseidenten George H.W. Bush, med et minutts stillhet før kampen ved NRG Stadium. Foto: John Glaser / USA Today Sports / NTB ScanpixVis mer

Kronikk: George Herbert Walker Bush

Den minst polariserende presidenten i moderne historie

Kanskje vil framgangene i Bush senior sin utenrikspolitikk med tida komme mer fram.

Meninger

George Herbert Walker Bush kom 12. juni 1924 til verden med svært gode utsikter, som nest eldste sønn av en rik forretningsmann og seinere senator.

En viktig del av familietradisjonen var at det å bli født inn i en privilegert familie forpliktet til en aktiv innsats for landet, og på sin 18-årsdag i 1942 meldte han seg til militær tjeneste. Livshistorien kunne ha endt 2. september 1944, da han som krigsflyger ble skutt ned over japansk farvann: Unge George ble eneste overlevende fra den nedskytningen.

Hans Olav Lahlum. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
Hans Olav Lahlum. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix Vis mer

Han giftet seg januar 1945 med sin ungdomskjæreste Barbara Pierce, ble far som 22-åring, og ga opp den militære karrieren for å bli oljeforretningsmann og politiker i Texas. I 1964 tapte han senatsvalget der på et svært konservativt program, men i 1966 og 1968 vant han plass i Representantenes hus som den han seinere var: En økonomisk ganske konservativ og ellers relativt liberal republikaner, som utfordret tilhengere i sørstatene ved å stemme for den demokratiske presidenten Lyndon B. Johnsons borgerrettslov.

Framgangen ble snudd til nye tilbakeslag fordi Bush ble overambisiøs: Han ble ikke visepresidentkandidat i 1968 og tapte et nytt senatsvalg i 1970.

Den litt stive Bush slet som 46-åring fortsatt med å begeistre velgerne, men fikk nye viktige roller som USAs FN-ambassadør 1971–73 og som republikanernes partileder 1973–74. Under opprullingen av Watergate-skandalen framsto han lenge som en trofast forsvarer av president Nixon, men oppfordret i august 1974 skriftlig presidenten om å gå.

Bush håpet å bli visepresident for Gerald Ford, men måtte nøye seg med å bli først utsending til Kina og så direktør for CIA. Ved presidentnominasjonen i 1980 blåste en sterk høyrevind, og Bush tapte mot den mindre kunnskapsrike og mer karismatiske Ronald Reagan. Bush aksepterte høyresvingen og sto lojalt bak Reagan gjennom åtte år som visepresident.

Dermed stilte han seg også bak en økonomisk politikk han hadde omtalt som voodoo-økonomi, og som skaffet USA verdens største utenlandsgjeld. Mest kritisk ble den såkalte Iran-Contras-skandalen: Hvor mye Bush hadde visst eller forstått om et svært kontroversielt våpensalg til Iran, ble en av hemmelighetene han tok med i graven. Mistanken om at visepresident Bush hadde forstått og visst alt, ble styrket da han som president benådet den tidligere forsvarsministeren og flere andre involverte.

DENNE UKA: Tidligere president George W. Bush og hans kone Laura Bush foran kisten til tidligere president George H.W. Bush. Foto: Mark Wilson / Getty Images / AFP / NTB SCanpix
DENNE UKA: Tidligere president George W. Bush og hans kone Laura Bush foran kisten til tidligere president George H.W. Bush. Foto: Mark Wilson / Getty Images / AFP / NTB SCanpix Vis mer

Den tålmodige Bush ble presidentkandidat i 1988, og beseiret demokratenes liberale og rikspolitisk uerfarne kandidat, Michael Dukakis. Den slu valgkampstrategen Lee Atwater tok negativ valgkamp til etiske bunnmål – som ga høy oppslutning. Utenrikspolitisk erfaring var et nøkkelargument for 64 år gamle Bush, og ble viktig da det nye geopolitiske verdenskartet skulle trekkes opp etter Berlinmurens fall.

USA inntok under Bush en lederrolle basert på forhandlinger og dialog i Europa, og spilte en konstruktiv rolle ved samlingen av Tyskland og oppløsningen av Sovjetunionen. Sett fra USA var det George H. W. Bushs største triumf at han i 1991 ble mannen som kurerte landet for militærtraumet fra Vietnamkrigen.

Da Irak okkuperte Kuwait brøt Bush tvert med USAs tidligere støtte til diktatoren Saddam Hussein, og sikret seg støtte i regionen, i FN og hos allierte for en militær aksjon. Iraks styrker ble fordrevet fra Kuwait med minimale tap for USA. Presidenten aksepterte luftbombing som rammet hundretusener av sivile i Irak, men satte foten ned da generalene ville fortsette over grensen dit – og begrunnet det med at man ellers ville bli sittende fast i en hengemyr. USA trakk seg under Bush senior tilbake i tide, slik de også hadde gjort etter en kontroversiell aksjon for å avsette Panamas diktator Manuel Noriega.

Bush anså sin vanskeligste beslutning for å være intervensjonen under borgerkrigen i Somalia seinhøsten 1992. Kanskje var den også en av hans beste: Nødhjelp reddet ifølge seinere anslag livene til et hundretusentall sivile der.

Gjenvalget syntes sikkert da Bush våren 1991 hadde skyhøye popularitetstall etter seieren i Golfkrigen. Men innenriks gikk det tyngre, og økonomipilene pekte stadig mer faretruende feil vei. Tilhengerne kan ha hatt rett i at Bushs beslutning om å heve skattene var nødvendig, men kritikerne fikk definitivt rett i at det var et brutt valgløfte som ble en stor skuffelse for republikanske velgere.

Den frittalende milliardæren Ross Perot dukket opp som en brysom tredjekandidat for et hastig sammenrasket reformparti ved presidentvalget i 1992, og demokratenes unge kandidat Bill Clinton framsto mer sjarmerende og overbevisende enn en stadig mer krampaktig gammel president. Valgstrategen Lee Atwater var død, og Bush nektet i tide å innse at den unge visepresidenten Dan Quayle var en vandrende tabbekvote som burde vært byttet ut.

George H.W. Bush ble 3. november 1992 den foreløpig siste presidenten i USA som ikke er blitt gjenvalgt, og 37 prosent var laveste oppslutning for en sittende president siden 1912. Valgkampen til Bush var dårlig og ble svært negativ, men etter å ha tapt den framsto han som en god taper og konstruktiv hedersmann.

Bush senior fikk se sin eldste sønn bli valgt til Clintons etterfølger i år 2000, og sto lojalt bak ham selv om det trolig var den nest eldste sønnen Jeb som var farens favoritt. George W. var mer konservativ innenriks og hadde mye mindre kunnskap om internasjonale spørsmål enn sin far; politisk var han snarere Reagans sønn. Med invasjonen i Irak krysset USA under George W. Bush i 2003 grensen som George H.W. Bush hadde advart mot å krysse i 1991 – og ble sittende fast i en mangeårig hengemyr.

Bush senior framsto i spredte kommentarer som en statsmann med integritet og inntok en posisjon på republikanernes liberale venstrefløy. Med Trump som kandidat, stemte han i 2016 for første gang ikke på republikanerne.

Tross hjerteproblemer og Parkinson forble Bush senior mentalt klar, men Barbaras død 17. april i år ble en videre knekk for helsen. Bush senior var moderat kristen hele sitt liv, og fortalte forleden uke sine fem gjenlevende barn at han nå ønsket å reise etter Barbara og deres eldste datter Robin, som tre år gammel døde av leukemi i 1953.

Fredag reiste han altså, 94 år gammel. Igjen etter tidenes eldste ekspresident står et blandet ettermæle og en foreløpig plassering i midtsjiktet blant USAs presidenter. Kanskje vil framgangene i utenrikspolitikken med tida komme mer fram, og i lys av dagens situasjon bør Bush senior kanskje alt nå få mer kreditt for at han var den minst polariserende presidenten USA har hatt på 35 år.