Den moderne folksanger

LONDON (Dagbladet): Dido Armstrong (29) er en gammeldags folksanger i den elektroniske tidsalder. Når suksessartisten fra Islington i London går på scenen, gjør hun det med oppriktighet. Bandet er Didos beste venner - og verste fiender.

Med et elektro-organisk, perkussivt lydbilde inntar Dido for tredje kveld på rad BBCs gamle tv-teaterbygning i Vest-London. 29-åringen er en vever, usnobbete og atypisk stjerne med stor tilstedeværelse i egne sanger. Hun er der for og i sangene sine. Alt er fint, inntil Dido lar bandet sende konserten over i avdelingen for pompøst arrangert og intetsigende reklamebransje-triphop.

Vinner

Dido, som spiller på et for lengst utsolgt Rockefeller i Oslo 3. mai, er den kommersielle vinneren i den nye singer/songwriter-bølgen som for øyeblikket tar verden. Vi snakker om en akustisk låtskriverbølge, noe den svært så produserte Dido-plata strengt tatt ikke er. Men «No Angel»-albumet handler om det samme: tankefulle tekster og alvorlige sanger skrevet på kassegitar og framført med ærlighet og realisme. Folk, særlig jenter, kjøper Dido etter år med gjennomsiktig plastikk-pop.

Fargespekter

Dido er ingen puritaner. Hun går på scenen med et omfangsrikt band. Programmerte loops og perkusjon danner grunnlaget for et duvende, rytmisk og varmt lydbilde. Dido har håndplukket en gruppe kvalitetsmusikere som gir sangene liv og fornyelse. Med fiks instrumentering og smarte arrangementer skaffer de låtmaterialet større og mer groovy fargespekter enn på plata.

Tilpasset

Dido selv er ikke utpreget karismatisk. Men hun har en overraskende sterk og sikker stemme. Stemmen alene bærer sanger som «Here With Me», «All You Want», «Honestly OK», «I'm No Angel», «Thankyou» og «Don't Think Of Me».

Problemet er at Dido utover i konserten pakkes inn i svulmende lydkulisser. Bandet evner ikke å begrense seg. Og deres konstante flinkhet og markeringsbehov gjør at de mot slutten overskygger Didos sanger.

Det er også en svakhet at Dido ikke bruker en sekvens av konserten alene på scenen med kassegitar.

Nå blir det i stedet noe overlesset og udynamisk over avslutningen. Det minner om amerikanisert markedstilpasning det Dido og co holder på med på «Hunter». Og det er da slettes ikke den moderne tids folksanger tjent med.