FOLKELIG OPPRØR: 
<span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">Avstemningsresultatet er på mange måter manifestasjonen av et folkelig opprør mot eliter mange ser på som verdensfjerne 
</span><span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">og uten kontakt med grasrota, skriver </span><span style="line-height: 1.6em; background-color: initial;">kronikkforfatteren. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet&nbsp;</span>
FOLKELIG OPPRØR: Avstemningsresultatet er på mange måter manifestasjonen av et folkelig opprør mot eliter mange ser på som verdensfjerne og uten kontakt med grasrota, skriver kronikkforfatteren. Foto: John Terje Pedersen / Dagbladet Vis mer

Den motvillige europeer

Brexit kan være bra for EU - eller begynnelsen på slutten.

Meninger

Et flertall av britene har valgt å melde Storbritannia ut av EU. På kort sikt vil dette valget føre til turbulens på de europeiske børsene. Weekendturen til London blir billigere, mens britene må betale mer for fransk ost og ferieturen til Kanariøyene. Men hva dette vil bety på lang sikt, både for EU og Storbritannia, er mer uklart.

Storbritannia har alltid vært den motvillige europeeren i EU. Landet har krevd unntak fra mange av de reformene EU har innført de siste tiårene, som innføring av euroen og det eksterne grensesamarbeidet gjennom Schengen-avtalen. Men Storbritannia har også vært en viktig bidragsyter til EUs utvikling, og har på mange måter tjent på å være medlem. Det som nå gjenstår å avgjøre er hvilken tilknytningsform landet ender opp med.

Tidsskriftet The Economist anbefaler at Storbritannia går for en ordning som likner på den norske EØS-avtalen. Mer enn halvparten av landets eksport og import går til resten av EU, denne tilgangen må sikres best mulig. Dilemmaet er at man neppe kan få både i pose og sekk.

NY START: Brexit kan gi EU muligheten til en ny start, mener Terje Knutsen. Foto: Privat
NY START: Brexit kan gi EU muligheten til en ny start, mener Terje Knutsen. Foto: Privat Vis mer

Et av de viktigste argumentene for Leave-siden var at et Storbritannia utenfor EU står fritt til å begrense innvandringen til landet, særlig fra Øst-Europa. Det er riktig, men landet kan neppe kreve fri adgang til EUs indre marked uten å akseptere de prinsippene dette er bygget på, inkludert fri bevegelse av personer. Og uten fri markedsadgang vil de økonomiske konsekvensene bli svært merkbare.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Leave-siden i Storbritannia så også bort fra det faktum at de EU-borgerne som har bosatt seg i landet har vært nettopp bidragsytere økonomisk. Kampanjen har vært skitten og usaklig på begge sider.

Mer bekymringsfullt for Storbritannia er den dype splittelsen avstemningen har avdekket i befolkningen, både når det gjelder alder, klasse og geografi. I Skottland og Nord-Irland stemte et klart flertall for å bli. Meningsmålerne YouGov rapporterer at blant unge i alderen 18- 24 ville hele 75 prosent fortsatt være en del av EU. Avstemningsresultatet er på mange måter manifestasjonen av et folkelig opprør mot eliter mange ser på som verdensfjerne og uten kontakt med grasrota. Dette er ikke bare et britisk fenomen, men noe britene har til felles med mange andre land i EU. I bunnen ligger den økende avstanden i synet på hva EU skal være mellom EUs eliter og befolkningene de er ment å representere.

Prosessen mot en stadig tettere europeisk union har alltid manglet folkelig forankring. Samtidig ser vi at verken EU eller de enkelte medlemsstatene klarer å løse de fundamentale problemene Europa står overfor, som svak økonomisk vekst, systemisk høy arbeidsledighet og dårlig integrering av eksterne arbeidsinnvandrere og flyktninger. Fremveksten av parallelle samfunn med egne normer og regler og familier som i generasjoner er trygdemottakere, er bekymringsfull. Dette er noe EU har slitt med lenge før de første syriaflyktningene begynte å strømme inn over grensene i fjor.

Resultatet har blitt en oppblomstring av nasjonalisme og fremmedfrykt sammen med en økende eliteforakt. Det er derfor partier så forskjellige som Syriza i Hellas, UKIP i Storbritannia, Podemos og Ciudadanos i Spania og Alternative für Deutschland får økende oppslutning. De gamle partiene og elitene har spilt fallitt. I en undersøkelse nylig utført av Pew Research hadde bare 38 prosent av franske velgere et positivt inntrykk av EU.

Brexit er en klar advarsel til EU om at dagens kurs er en oppskrift på økende kaos og turbulens. Det er langt fra utenkelig at flere land vil vurdere utmelding av unionen, særlig dersom det ikke går så verst for Storbritannia etter skilsmissen. I Danmark, Nederland, Frankrike og Italia er det et økende press for folkeavstemninger om fortsatt medlemskap enten i EU eller i euroen. Skottland vil sannsynligvis kreve en ny folkeavstemning om selvstendighet etter 2018, for deretter å melde seg inn igjen i EU. Da vil Spania vurdere å legge ned veto mot skotsk medlemskap i redsel for Catalonias krav om uavhengighet fra Spania. Catalonia avholdt i 2014 en «ulovlig» folkeavstemning med oppmøte på rundt 40 prosent, hvor 80 prosent av dem som møtte opp stemte for løsrivelse.

Men Brexit kan også gi EU muligheten til en ny start. Med det mest kritiske medlemslandet ute av unionen kan det kanskje være mulig å sette seg ned og ta en ny diskusjon om hva EU skal være, og ikke minst om hva EU ikke skal være. På noen områder bør samarbeidet kanskje bli tettere, mens på andre områder bør makt føres tilbake til de enkelte medlemslandene. Ideen om fri flyt av arbeid, varer, tjenester og kapital på alle områder bør revurderes.

Land som Italia og Frankrike drar føttene etter seg fordi de føler at en for sterk strømlinjeforming på alle tenkelige områder også vil fjerne landenes særpreg og identitet, selve ideen om det å være fransk eller italiensk. Det er kanskje både effektivt og lønnsomt, men hva mister vi på veien? President Charles de Gaulle stilte en gang spørsmålet: «Hvordan kan man styre en nasjon som lager 246 ulike typer oster?» Antallet oster er færre i Frankrike i dag.

Brexit har gitt resten av EU et sjokk. Da er det viktig at dette sjokket nå brukes til å endre det europeiske samarbeidet i en retning som også tar hensyn til de ønsker og behov EUs velgere har på en helt annen måte enn tidligere. Elitene i EU, og i Storbritannia, har nå fått en realitetsorientering. Dersom man nå spiller bort denne unike sjansen er sannsynligheten stor for at EU fortsetter i dagens hengemyr og langsomt smuldrer bort.

Spørsmålet er om EUs eliter vil klare å vise seg dette ansvaret verdig. Da kan det europeiske samarbeidet bli revitalisert av Storbritannias utmelding. Hvis ikke er det kanskje like greit at EU svekkes ytterligere og svinner hen.