1814:  "Riksforsamlingen på Eidsvold 1814" av Oscar Wergeland. Malerietergeland som henger i Stortingssalen.Foto: NTB Scanpix
1814: "Riksforsamlingen på Eidsvold 1814" av Oscar Wergeland. Malerietergeland som henger i Stortingssalen.Foto: NTB ScanpixVis mer

Den myndige borger

Hvem var og hvem er kvalifisert til å holde den demokratiske makt i sine hender? Dette er et sentralt spørsmål under grunnlovsjubileet.

Kommentar

I september i fjor stemte nesten 78 prosent av oss ved stortingsvalget. Statsstyret opptar oss. Men hva skjer etterpå? Er alt dermed gjort fra vår side? Er vår mulighet til politisk deltakelse dermed uttømt? Bidrar vi til å løse tidas største utfordringer, eller bidrar vi til problemene?
Grunnlovsjubileet skal ifølge mandatet fra Stortinget «formidle kunnskap om, skape bevissthet om og legge til rette for debatt om de verdier og prinsipper som det liberale demokratiet bygger på». Det må bety at vi skal bli enda mer aktive og dermed bedre borgere, og legge til rette for ei enda bedre framtid.

Stortinget henvender seg til oss alle. Det anser vi som en selvfølge i vår tid. De formelle rettighetene er utformet slik at alle norske borgere over 18 år kan stemme, det stilles ingen krav til kunnskap, tenkeevne eller dømmekraft. Eller mer positivt: De som har utformet reglene, våre valgte representanter, forutsetter at jeg som myndig menneske også er en selvstendig tenkende borger.
Slik var det ikke i 1814 og gjennom nesten halvparten av de 200 år det jubileres for i år. Fedrene på Eidsvoll var barn av sin tid. De trodde på folkestyret, men den borgeren som skulle delta måtte være kompetent til å utøve politikk på grunnlag av definerte kriterier. En slik kompetanse kunne erverves gjennom utdanning og erfaring fra statsstyret. Embetsmenn var derfor kompetent. Det var også de som hadde eiendom registrert i skattematrikkelen. Stemmeretten ble knyttet til skatt, det vil si jord på landsbygda, hus og borgerskap i byene, og de var menn. På mange måter skapte Grunnloven et agrar-demokrati. Det var naturlig siden over 90 prosent av befolkningen bodde på landet og var knyttet til jord. Det var denne eliten som også bestemte det meste på Eidsvoll, og de ble de selvsagte lederne i det unge demokratiet.

Grunnloven gjorde om lag sju prosent av Norges innbyggere til myndige borgere. Det var jo lite å skilte med utover på 1800-tallet da andre land utvidet stemmeretten og dermed demokratiet. Det ble da også gjort forsøk på det hos oss, både med bøndene i 1830-åra, ledet av John Neergaard, og med arbeidere og husmenn, med Marcus Thrane som leder, i 1850-åra.
Men den opprinnelige ordningen lå fast helt fram til alminnelig stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i 1913. Fortsatt var det noen som ikke fikk stemmerett eller som mistet den, f.eks. tatere, fanger, mentalt handikappede og folk som gikk konkurs. Jødene fikk adgang til landet i 1851. Men fortsatt må innvandrere vente sju år for å bli statsborgere. Men prinsipielt har nå alle myndige borgere rett til å delta i det politiske liv.

Grunnloven innebar en revolusjon. Den begrenset den suverene kongemakten og innførte to typer myndige mennesker, de som valgte og de som ble valgt. Norges politiske historie utover 1800-tallet handler om hvordan forholdet mellom disse gruppene skulle organiseres, og ble satt på spissen under striden om statsrådenes adgang til Stortinget i 1880-åra. Det åpnet for parlamentarisme, og ga for alvor bøndene makt over hvem som kunne sitte i regjeringen og styre landet. Utover på 1800-tallet kom dessuten nye faglige kompetansekrav til dem som var statens embets- og tjenestemenn. Juristene ble supplert av lærere, leger og økonomer og andre. Men juristene hadde fortsatt en viktig funksjon som de som ivaretok borgernes rettigheter i rettssystemet. Det er blitt spesielt viktig i dagens velferdssamfunn.

Utviklingen av den politiske borger som velger og som valgt på den ene siden, og eksperten i styringsverket på den annen, drøftes i boka "Politisk kompetanse - Grunnlovas borgar 1814 - 2014" (Pax forlag), redigert av historikeren Nils Rune Langeland.
I dag er det ingen krav til kunnskap for å delta i valgene, og hvem som helst kan også bli valgt. Men den myndige borger har gjennomgått en obligatorisk skole. Vi har også et aktivt sivilsamfunn og gode medier som utgjør en viktig arena der politiske stridsspørsmål brytes. Borgeren har mulighet til å være opplyst.
Men deltakelse i den offentlige diskurs er det eneste maktmiddel vi har mellom de fireårige valg. Vi har ingen mulighet til å kalle dem vi har valgt tilbake, eller true med det om de ikke styrer som vi vil, skriver Langeland i en artikkel i boka. Det er da heller ikke slik at retten til å stemme gir størst innflytelse. Nå som før er det de med ressurser til å påvirke som også betyr mest i den politiske beslutningsprosessen. Lobbyvirksomhet og kommunikasjonsbyråer reduserer vår stemmemakt. Stemmer teller, ressurser avgjør, som sosiologen Stein Rokkan sa. Og den politiske meningsdannelsen er heller ikke alltid basert på kunnskap, men ofte på fordommer. Stortinget selv som arena for åpen diskusjon der det beste argument står sterkest, har abdisert. Det blir mye taktisk og strategisk manøvrering og vaktsomhet overfor de organiserte interesser på Løvebakken.

Om jubileet innebærer et løft for den politiske meningsdannelsen, ville det også være et løft for demokratiet og den myndige borger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook