Den mystiske nordlendingen

KJETIL ROLNESS

vil ikke lenger være nordlending. Når han får tenkt litt mer vil han angre sin utmelding. Jeg ser at han er enig med meg i det jeg sa i NRK P1 forrige uke. Verken Rolness eller jeg ønsker talsmenn som Lars Andreas Larssen og Knut Erik Jensen, slik de sto fram i Redaksjon EN og andre program nylig. Det var flaut, og Rolness er som meg lei av snustyggende rorbuhumor med såkalt frodig bannskap, vi er lei av at noen skrålende nordlendinger tar patent på det folkelige, det som er direkte og humørfylt, det naturlige. Vi ønsker å framheve at nordlendinger er et sammensatt folkeferd, vi er enige i at debatten om det nordnorske ikke må latterliggjøres på den måten Larssen og Jensen har bidratt til.

Men Rolness mister styringa når han hevder at «nordlendingen har kjøpt omverdenens romantiske bilde av seg selv». Det er riktig at noen har kjøpt dette bildet. Men når Rolness skjærer alle nordlendinger over en kam går han i samme fella som svært mange andre har gjort, både i og utafor landsdelen. Han glemmer hovedpoenget, nemlig at de aller fleste av dagens nordlendinger selv er i stand til å beskrive sin identitet og rolle, både i regionen Nord-Norge og i nasjonalstaten Norge. Dermed blir Rolness utmelding av det nordnorske ei litt trist historie. Rolness kritiserer meg for å ha brukt storslegga i NRK, for at jeg sa at vi er stolte av å være nordlendinger. Men etter oppstyret rundt L.A. Larssen, Team Antonsen og K.E. Jensen var det nødvendig å si det, og det var nødvendig å framheve bildet av den mangfoldige regionen som kalles Nord-Norge.

Og Rolness, når du ikke lenger er nordlending, hva er du? Ganske enkelt en nordmann? Eller Oslomann? Det høres en smule blodfattig og kjedelig ut.